Lutefisk: Torsk oppløst i kjemikalier

Lutefisk. Bare ordet får mange til å komme i julestemning; nisser, skiføre og harde pakker.

Låter kjent? Ja, for noen. A

ndre er ikke like begeistret for denne tradisjonsrike julematen. Hvorfor behandle god torsk med lut? Lut er jo et fremragende kjemikalium som de innvidde kjenner som kaustisk soda eller NaOH – natriumhydroksid.

Malingfjerner og Lynoltorsk

Det er ikke få furumøbler i norske hytter og hus som har gjennomgått det samme ritualet som vårt elskede julemåltid, men i den hensikt å få løst opp gammel maling og gi treverket et grått patina.

Og dette har vi i oss frivillig?

Er malingsfjerner virkelig så godt? Hva med alternativer? Lynoltorsk?

En annen velkjent anvendelse av natriumhydroksid finner du i form av merkevaren Plumbo. Det er den boksen vi tyr til når avløpsrøret får forstoppelse. Kjemikaliets ypperlige evne til å løse opp uhumskheter i kloakken er velkjent, men hvis vår tradisjonsrike matrett het Plumbofisk, hadde kanskje appetitten avtatt.



Ligner på glassmaneter

La gå at noen liker det, men vakkert kan det neppe sies å væ re.

Gjennomsiktig mat er OK til dessert i form av gelé, men til hovedrett?

Nå skal det i rettferdighetens navn fremholdes at godt tilberedt lutefisk ser helt OK ut, eller i det minste nesten helt OK. Men som vi vet; de har det travelt på restaurantene når det hagler med julebord. De har det travelt de som dytter god torsk ned i kjemikalielaken også. Resultatet er ofte en matrett som mer likner på gele eller glassmaneter enn på sitt marine opphav. Men noen fordeler har jo det ogs å. Du kan f. eks. lese avisen gjennom hovedretten.



Svensk opprinnelse

Hvordan og hvorfor, kan man spørre seg, falt det inn noen å gjøre presumptivt god mat så basisk som dette? Ryktet vil ha det til at lutefisken er resultatet av en svensk arbeidsulykke på 1500-tallet. Etter en brann i et tørrfisklager og iherdige forsøk på å slukke, fikk fisken nærkontakt med aske og vann. Siden aske er sterkt basisk, og man ikke kastet mat den gangen uten at den nesten var dødelig, ble lutefisken introdusert. Senere kom den langs kysten til Hvaler og gikk derfra sin seiersgang landet rundt.

Så kan man spørre seg hva som hadde hendt om arbeidsulykken hadde skjedd i dag? Hadde Mattilsynet stått lutefisken bi og klappet begeistret over oppfinnelsen av en ny matrett? Eller hadde Statens forurensningstilsyn tatt saken i egne hender og behandlet den etter forskriften om kjemisk spesialavfall? Sannsynligvis det siste.

Du er kanskje klar over at den kjære lutefisken må kokes i stålkasseroller. Putter vi «godsakene» ned i en aluminiumskasserolle går den i oppløsning. La oss håpe at magen din tåler hovedretten bedre enn lettmetall.

Lutefiskens svenske opprinnelse er jo ikke den eneste gastronomiske betenkelighet vi har fått fra det holdet. Et annet av søta brors bidrag er jo surstømmingen. Det er et forråtnelsesprodukt som får vår egen rakefisk til å lukte som parfyme. Nærmere kjemisk stridsmiddel kommer man neppe på en meny som ikke er av militær karakter

Kanskje det er noe i det enkelte norskamerikanere våger å utfordre sine røtter med: Old lutefiskeaters never die – They just smell that way.



PS!

Unnskyld, lutefiskelskere!