(Bilde: ILLUSTRASJON: Simen Håkonsen)
HOVEDPULSÅREN: 55 000 innbyggere i Lofoten og Vesterålen er avhengige av Lofotringen. - Det er et stort samfunnsansvar for et lite selskap, sier adm. direktør i Trollfjord Kraft, Jacob N. Jacobsen. (Bilde: Leif Hamnes)

Lofoten-kompromisset:
Slik vinner alle

  • Olje og gass

Lofot-kompromisset

  • I seismikkrapporten som ble presentert i april har OD, med ett unntak, bare vurdert prospekter som ligger utenfor verdensarvområdet som Direktoratet for Naturforvaltning har skissert.
  • Dermed er det sannsynligvis fullt mulig å gi Lofoten vern og verdensarvstatus samtidig som man åpner for olje- og gassutvinning i området.
  • Med en slik løsning, vil trolig ressursene i Nordland 6 transporteres sørover inn i en utvidet infrastruktur i Norskehavet.
  • Det blir vanskelig å kombinere et landanlegg i Lofoten med verdensarvstatus, Unesco forutsetter at slike moderne nybygg ikke skal være synlige. Men Lofoten får muligheter til å bygge opp både reiselivet og en leverandørindustri til oljebransjen.
  • Det vil være høyst aktuelt med et landanlegg i Vesterålen for å ta imot olje- og gass fra Nordland 7 og Troms 2. Vesterålen har ikke en tilsvarende symbolverdi som Lofoten, og motstanden mot olje- og gassanlegg er mindre i dette området.
  • Det vil også være behov for en skipsterminal. Denne vil trolig bli plassert inne i Vestfjorden eller litt lenger sør i Bodø-området.
  • Dersom Regjeringen annonserer SV-seier og at Lofoten vernes, kan man i prinsippet starte boringen i morgen. Nordland 6 er nemlig allerede konsekvensutredet. Det er likevel mye som tyder på at regjeringen går inn for ny konsekvensutredning.

Verdensarvsøknaden

  • Miljøverndepartementet startet arbeidet med en mulig nominasjon av Lofoten-området til UNESCOs verdensarvliste i 2004. Direktoratet for naturforvaltning (DN) fikk i mars 2005 i oppgave å utarbeide søknaden.
  • Den omfattende søknaden var tenkt ferdigstilt fra norsk side i desember i fjor. DN var derfor kommet svært langt i dette arbeidet da Lofotrådet, det interkommunale samarbeidsorganet for Lofot-ordførerne, i september 2009 ba Miljøverndepartementet vente med nominasjonen i påvente av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten.
  • Miljøverndepartementet innså at en innsendelse innen Unesco-fristen 1. februar 2010 ikke ville skje. Departementet ba likevel DN i brevs form om at søknaden likevel skulle ferdigstilles så langt det lot seg gjøre.
  • «Det ble ikke vurdert som en effektiv bruk av ressurser og kompetanse å avslutte et stort nominasjonsarbeid rett før det ble ferdigstilt,» uttalte Erik Solheim om saken i Stortingets spørretime 18. november i fjor.

FOR OG MOT:

Derfor godtar oljenæringen å droppe Lofoten:

  • Oljebransjen er egentlig lite opptatt av diskusjonen om totalanslaget over antallet milliarder fat oljeekvivalenter i området.
  • Totalen av olje i Lofoten har kun betydning for Oljefondet, fordi det uansett vil ta årtier å utvinne slike mengder.
  • Det viktigste, for arbeidsplasser og investeringer, er at det er stor sannsynlighet for funn, at de kan bygges ut fort og at de er lønnsomme å bygge ut.
  • Røst og Vesterålen er derfor et svelgelig kompromiss for oljenæringen. Dette er spennende strukturer med høy funnsannsynlighet fordi det er kjent letemodell og kjente bergarter.


Derfor blir Nordland 6 den heftigste krangelen:

  • Lundefuglen og fuglefjellene på Røst er en sentral del av verdensarvsøknaden, og like ved de aller mest ettertraktede oljestrukturene.
  • Selv om sannsynligheten er aldri så liten, ville et oljeutslipp ved Røst være en nasjonal PR-katastrofe i tillegg til miljøkatastrofe.
  • De fleste spennende strukturene er også ellers plassert i enten i gyteområder, korallområder, sårbare områder (Røst) eller usedvanlig nært land (Vesterålen).
  • Den avgjørende lokale forankringen for så vel verdensarv som oljevirksomhet settes på prøve dersom lokalpolitikerne føler seg tilsidesatt av storpolitiske hensyn.

Det naturskjønne øyriket Lofoten byr på det aller meste – men ikke olje. Dette har oljebransjen og regjeringen visst lenge.

Heller ikke Vesterålen vil bety eksepsjonelle funn i ren størrelse, ingen hemmelighet dét heller. Godsakene ligger bare så ekstremt nært land at det blir lønnsomt å utvinne likevel. Men regjeringen vet enda litt mer.

Kartet øverst på siden, viser hvor Miljøverndepartementet har trukket grensene for sin hittil interne, men nærmest trykkeklare FN-søknad om å føye Lofoten til Unescos prestisjetunge World Heritage List.

Legg til en dæsj sokkelinndeling og oppdaterte seismikkspådommer fra OD, og vips: Du ser på et fristende politisk veikart – uten rødgrønn kamelsvelging, kabinettspørsmål og statsrådavganger.

Dette er Lofoten og Vesterålen-kompromisset ingen snakker særlig om – det være seg miljøvernere, lobbyister fra Oljenæringens landsforbund (OLF) eller statsråder.

Ordføreren: Krever alle fakta

Reiselivsnæringen: Ser store muligheter

TU MENER:

For godt til å være sant?

Ole Brumm-løsningen er like fullt teknologisk og politisk mulig, enten aktørene diskuterer det offentlig eller ei.

– Jeg utelukker ikke at dette er et kompromiss som er mulig å få til. I Lofoten er det en del som ønsker verdensarvstatus, men de fleste er redde for at det vil ødelegge for de mulighetene olje- og gassvirksomheten gir. Det er veldig interessant om det blir mulig å kombinere verdensarvstatus og oljevirksomhet, sier professor ved Høgskolen i Bodø og styreleder i North Energy, Johan Petter Barlindhaug.

– Det vil jo selvfølgelig forutsette at alle er villige til å gi fra seg noe, legger han til.

VEIKART FOR FRED: Det foreslåtte verdensarvområdet (innrammet i gult) overlapper i svært liten grad de mest lovende strukturene fra Oljedirektoratets seismikkinnsamling (røde felt).
VEIKART FOR FRED: Det foreslåtte verdensarvområdet (innrammet i gult) overlapper i svært liten grad de mest lovende strukturene fra Oljedirektoratets seismikkinnsamling (røde felt). ILLUSTRASJON: Simen Håkonsen

Litt til alle

Selve «løsningen» er et forbløffende enkelt scenario å beskrive:

Du åpner de mest lovende områdene for petroleumsbransjen, men verner det symboltunge merkenavnet Lofoten.

Du kaster dessuten et saftig kjøttbein til den hurtigvoksende og stadig mer innflytelsesrike reiselivsnæringen i Lofoten, gjennom en imponerende gjennomarbeidet verdensarvsøknad – ferdigskrevet, ferdigprodusert og ferdigfinansiert av staten.

– Det er riktig at områdene utenfor yttersiden av Lofoten er de minst interessante for olje- og gassindustrien. Og hvis det stemmer at verdensarvområdet ikke omfatter strukturene utenfor Røst og Vesterålen, kan det godt være mulig å få til begge deler, sier Barlindhaug.

En realpolitisk fristelse

Et næringspolitisk lovende kompromiss uten klare politiske tapere er mer enn bare en behagelig måte å stagge aggressive pressgrupper på for Arbeiderpartiet. Regjeringen kan her sogar påberope seg en politisk seier – samlet og som enkeltpartier.

Her finnes det snadder til alle:

  • SV og Sp: Unesco-heder sementerer varig vern av et oljefritt Lofoten, med internasjonal mijøprestisje på toppen.
  • Arbeiderpartiet: Oljenæringen får boltre seg der den forventede lønnsomheten faktisk ligger (strukturene utenfor Vesterålen og sør/sørvest for Røst).

  • Og om Sp ikke var fornøyd allerede: Lofotens medlemmer av Bondelaget slipper attpåtil Unescos granskende blikk, fordi landbruksarealene på Vestvågøy danner en liten unntaks-enklave inne i det foreslåtte verdensarvområdet.

Oljeanalytiker Hans Henrik Ramm.

– For stort område

– Det er typisk at Senterpartiet har fått tatt ut jordbruksområder. De har innflytelse, kommenterer oljeanalytiker og tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet under Kåre Willochs regjeringstid, Hans Henrik Ramm.

Han har lenge ment at løsningen er å åpne hele området med påfølgende trinnvis lisensiering, men frykter at regjeringen nå vil la seg lokke.

– Dersom regjeringen kommer frem til et slikt kompromiss, er det bare de viktigste pressgruppene som vinner på det. Norske borgere blir fratatt store inntektsmuligheter, sier Ramm, som har fulgt verdensarvspørsmålet tett.

Søknaden er gjort «meningsløst vid» ved at den omfatter så store områder på land og til havs, mener han.

– Av underlagsdokumentene framgår det at dette slett ikke er nødvendig for å få den godkjent. Tvert imot er det mye som tyder på at en mer selektiv utvelgelse av noen typiske områder på sørøstkysten og deler av Vestfjorden, uten havområdene til nordvest, kan bli lettere å få gjennom. Turistnæringen får det den trenger med en langt mer begrenset søknad, sier Ramm.

Trenger lokal støtte

Myndighetenes gryteklare verdensarvsøknad er imidlertid ifølge forståsegpåere uansett så sterk at Unesco med all sannsynlighet gir tommelen opp, om Norge bare husker å legge den i postkassa før neste tidsfrist går ut 1. februar 2011.

Spørsmålet er: Vil det skje? Politisk rådgiver Audun Garberg i Miljøverndepartementet holder seg til standardsvaret: Søknaden om verdensarvstatus for Lofoten er ikke ferdig.

– Arbeidet med nominasjonen (se fakta, journ. anm.) ble stanset i høst, etter ønske fra Lofotrådet. Nå foreligger en sammenfatning av de utredninger som var gjennomført på det tidspunktet arbeidet med søknaden ble stilt i bero. Dersom det er aktuelt å gå videre med en søknad, vil arbeidet bli gjenopptatt, sier Garberg.

Søknaden må uansett avvente en oppdatert forvaltningsplan for Barentshavet-Lofoten, fastholder Garberg.

– Deretter må det en ny lokalpolitisk forankring til. Lokal tilslutning er et krav fra Unesco for å oppnå verdensarvstatus, sier han.

Stanset i siste time

Søknadsdokumentene TU har fått tilgang til, samt et brev fra Miljøverndepartementet til Direktoratet for Naturforvaltning (DN) 22. oktober i fjor, tyder derimot på at søknaden slik den ligger er noe mer enn bare en sammenfatning.

«Med henvisning til Lofotrådets vedtak av 4. september i år ber Miljøverndepartementet Direktoratet for naturforvaltning om å ferdigstille søknadsdokumentet ihht opprinnelig tidsplan, så langt dette lar seg gjøre innenfor de rammer og begrensninger nevnte vedtak legger for prosessen.(...) Mangelen på lokal forankring må søkes reparert i ettertid, men før en eventuell innsendelse av søknaden til Unesco,» heter det.

Brevet avsluttes med å henstille DN om å ferdigstille søknadsdokumentet og oversende det til Miljøverndepartementet innen utgangen av 2009.

GAMMELT OG NYTT: Den tradisjonelle tørrfisknæringen lever side ved side med det nye Svolvær som Lofotens opplevelses- og konferanseportal. Unesco-verdensarv vil styrke begge deler, mener den lokale reiselivsnæringen.

Ingen Solheim-sabotasje likevel

Oljebransjen har fryktet verdensarv mer enn noen annen trussel mot oljeeventyret i Lofoten og Vesterålen. Ikke minst fordi mange har mistenkt en skjult agenda fra miljøvernminister Erik Solheim (SV).

Hans ovennevnte forsøk på å holde verdensarvprosessen i stø framdrift midt under en opphetet oljedebatt, er blitt tolket som et forsøk på å kuppe prosessen ved å presse lokale politikere til å verne et enormt område fra en mulig oljeframtid – uten alle fakta på bordet.

Nå viser det seg at denne frykten var ubegrunnet, uansett hva statsrådens hensikter måtte ha vært.

Lite kompromissvillige

Til tross for at søknaden spenner over et uvanlig stort område i Unesco-målestokk, snor den seg altså på kuriøst vis unna arealkonflikt med oljebransjens ønsker.

Først og fremst sikler de etter oljestrukturene ved Røst, deretter tar de gjerne også olje/gassforekomstene utenfor Vesterålen.

Men Lofoten? Ikke særlig interessant, sier oljetoppene på bakrommet. De beholder likevel, i likhet med erkefienden Bellona, utad holdningen om at «hele området må behandles som ett», for ikke å fire en millimeter midt i den avgjørende tautrekkingen.

– Ifølge ODs ressursrapport vil man optimalisere verdiene dersom man ser området helhetlig og foretar en stegvis utbygging. Geologisk attraktivitet må være viktig for en slik konsekvensutredning. Da er det viktig å ikke stenge for utvikling i deler av områdene, sier Sigbjørn Aanes, informasjonssjef i OLF.

Fiskerne forventer bakromsløsning

Med tanke på at det ikke har kommet banebrytende ny informasjon om verken seismikkstrukturer eller faremomenter gjennom aprils to store rapportframleggelser: Hvor ny er egentlig tanken om et storstilt kompromiss?

Vel, selv uten verdensarv som ekstra Lofot-lokkemat, har utgangspunktet om å verne Lofoten og «ofre» Vesterålen allerede fotfeste i nord. Styremedlem i Norges Kystfiskarlag, Johnny Johnsen, luftet eksempelvis tanken i mars overfor NRK Nordland.

– Politisk tror jeg ikke det er mulig for noen partier å ta både Lofoten og Vesterålen. Men med et slikt kompromiss kan nok kanskje både Sp og andre partier som er haleheng til den store ulven i regjeringa spise enda en kamel. Så får man det slik man vil. Man får bore der man egentlig har funnet olje, sa Johnsen.

Ordfører i Vesterålskommunen Sortland, Svein Roar Jacobsen, uttalte i samme sak at han hadde «hørt det samme som Johnsen», men valgte å være avventende til dette «eventuelt blir bekreftet».

Og slik tenker, inntil videre, også alle andre.











Ordføreren: Krever alle fakta

Reiselivsnæringen: Ser store muligheter

TU MENER: