Kvotert nordmann

  • Karriere

– Hva er dette slags white trash-holdninger? svarte jeg.

– Du må ikke prøve å klistre rasistmerkelappen på meg. Dette handler om ansatte er i stand til å gjøre jobben godt nok eller ikke. Kommunikasjon er viktigere enn noensinne. Og kommunikasjonen foregår på norsk, sa han.

Nå kunne jeg se adrenalinet stige i ham. En blå blodåre i tinningen hans var kommet til syne under huden.

– Du må vel være enig i at det er besynderlig at jobben lyses ut på nytt, mens tre kandidater med sivilingeniøreksamen fra NTNU ikke engang ble tatt inn til intervju her? Det er fordi de heter Ahmed, Ali og Dung. Dette kan vi ikke være bekjent av, sa jeg.

– Bekjent? Bekjent? Vi kan vel for pokker selv velge hvem vi vil ansette. Snart skal vel staten blande seg opp i det også – gjennom kvotering av innvandrere. Dette kommunistiske tullet må det bli slutt på, bjeffet han.

Små dråper av spytt traff meg på kinnet.

– Ble ikke du selv kvotert inn her?

Jeg visste at dette var en fulltreffer. Han hevet blikket momentant. Blikket var tungt av sinne og skam.

– Jeg ble IKKE kvotert inn. Jeg kan vel ikke noe for at de bare hadde ansatt kvinner før jeg begynte. Kjønnsmessig balanse er viktig. Derfor ansatte de en mann, og det ble meg.

Han snakket så høyt at øyenbryn gikk i været rundt oss. Det knitret fra filtteppet på gulvet.

– Men dermed ansatte de ikke Kristin, som kom fra en betrodd stilling i Statoil. Hadde ikke hun eksamen fra MIT i Boston? spurte jeg lett.

Det var da jeg dukket. Før jeg visste ordet av det, kastet han en eske med kopipapir mot meg. Den landet med et klask i kopirommets vegg.

Det var blitt kaldt. Arkene snødde mot gulvet.

– Nå er kvoten full, sa Andreas Ohm.