Det er fattet et politisk vedtak om at ubåten ved Fedje, som inneholder over 1000 stålflasker med til sammen ca. 6,5 tonn kvikksølv, skal heves.
Prøver av bunndyr og fisk rundt ubåten har ikke gitt overbevisende holdepunkter for at organismene rundt vraket inneholder høyere konsentrasjoner av kvikksølv enn man normalt observerer langs norskekysten.
På bakgrunn av kvikksølvets fysiske og kjemiske egenskaper, skal jeg i det følgende komme med noen vurderinger som underbygger oppfatningen av at det i fremtiden ikke ville blitt noen forgiftningsfare om kvikksølvet hadde blitt liggende på havbunnen, spesielt ikke om ubåten hadde blitt tildekket med sandmasser.
Kvikksølv er det eneste metall som er flytende ved romtemperatur, kokepunkt 357 grader C, smeltepunkt -38,87 grader C, spesifikk vekt 13,59. Den kjemiske stabilitet av kvikksølv fremgår av dets elektrodepotensial: +0,851.
Til sammenligning har sølv: +0,800, gull: +1,68. Elektrodepotentialet forteller hvor stabilt metallet er overfor oksidasjon. Med andre ord: kvikksølv er mer stabilt enn sølv som kan ligge i tusener av år i sjøbunnen og bare bli angrepet på overflaten.
Løseligheten av kvikksølv i vann er angitt til 60 mikrogram pr. liter (mikrogram = milliondels gram) ved 20 grader C. Her er å bemerke at løseligheten måles ved at uhyre finfordelt kvikksølv rystes tilstrekkelig lenge og kraftig til vannet er mettet med kvikksølv.
Dette kan ikke finne sted på havbunnen så lenge det er innelukket i stålflasker, men selv i uhyre liten grad etter at kvikksølvet er lekket ut på sjøbunnen fordi kvikksølvatomer har stor tendens til å holde sammen i væskeform som gjør at overflaten som er tilgjengelig for kontakt med vann vil være meget liten, og løseligheten tilsvarende lav.
Ettersom kvikksølv er ca. fem ganger så tungt som sedimentene, vil det fort grave seg ned og være lite tilgjengelig for bevegelige vannmasser. Tildekkes ubåten med sandmasser, blir situasjonen enda mer stabil.
Konklusjonen er at konsentrasjonen av fritt kvikksølv i sjøvannet rundt ubåten er, og ville forbli, forsvinnende liten.
Hvorfor finner vi likevel fritt kvikksølv i atmosfæren og i verdenshavene?
Årsaken er at kvikksølvet i atmosfæren foreligger så fortynnet at det er i gassform som oppstår feks. ved forbrenning av kull eller ved vulkanutbrudd. Kvikksølv som stammer fra vulkaner i havet er spesielt viktig siden rundt 85 prosent av den vulkanske aktivitet foregår der. I gassform absorberes kvikksølv lett i sjøvannet.
Målinger f.eks. i Tokyobukten har vist at sjøvannet inneholdt ca. 0,05 mikrogram pr. kubikkmeter vann, luften bare 0,0019 mikrogram pr kubikkmeter luft.
Hvordan er situasjonen når det dreier seg om kjemiske og biokjemiske prosesser som kvikksølv deltar i? Det ble nevnt ovenfor at det høye elektrodepotentialet til kvikksølv (+0,851) gjør at kvikksølv er svært indifferent overfor oksidasjon, ja selv overfor fortynnet salpetersyre som de fleste metaller, med unntak av edelmetallene, reagerer med.
Dette er årsaken til at man kan oppnå 99,9998 prosent rent kvikksølv ved å behandle malm som inneholder kvikksølv med fortynnet salpetersyre. Svovel er et element som kvikksølv har en viss affinitet til.
Det er årsaken til at noen typer mikroorganismer er i stand til å reagere med kvikksølvforbindelser og danne metylkvikksølv som er uhyre giftig. Men slike reaksjoner skjer bare i oksygenfritt miljø, og først og fremst med kvikksølv i ioneform, dvs. at kvikksølvet allerede har reagert kjemisk før det inngår i den biokjemiske reaksjonen med mikroorganismer.
Det hevdes likevel at også kvikksølvatomer løst i vann kan reagere med mikroorganismer og danne metylkvikksølv. Men som nevnt ovenfor, vil løst kvikksølv (atomært) være nærmest fraværende i sjøvannet rundt det kompakte kvikksølvet som lekker ut fra stålflaskene i ubåten.
Havstrømmene ved Fedje er også så sterke at oksygenfrie sedimenter på 150 meters dyp er lite sannsynlig.
Undertegnede har overfor flere aviser forsøkt å få i gang en diskusjon om forgiftningsfaren fra kvikksølvet i ubåten ved Fedje, vurdert fra et kjemisk, biokjemisk og mikrobiologisk standpunkt, men innsendte artikler er ikke blitt publisert.
En unnskyldning er at argumentasjonen har vært for teknisk preget. Burde ikke en sak som dreier seg om milliardbeløp belyses uhyre grundig for å få frem alle mulige konsekvenser av vedtaket om heving eller tildekking av ubåten, og ikke bare av politiske grunner la seg påvirke av et stort folkeflertall som har mer eller mindre velbegrunnede meninger om saken.
Jeg mener at 3/4 milliarder kroner, som er differansen mellom heving og tildekking av ubåten ved Fedje, kunne blitt brukt mer fornuftig i miljømessig sammenheng.
For et bagatellmessig beløp kunne man begynne med å undersøke hvor lenge det ville ta før fisk og bunndyr ville bli forgiftet om en liten mengde elemetært kvikksølv ble plassert på bunnen i et akvarium hvor det er en passelig hastighet for utskifting av sjøvannet.
Gunnar Aksnes
Professor emeritus, organisk kjemi
Universitetet i Bergen
