KRISTIAN FOLKMAN
er teknologiutsending i San Francisco
kristian.folkman@ntc.no
@brd1: DERSOM VI GODTAR at kunnskap er blitt drivstoffet for det elektroniske samfunnet, er det på tide å få på plass gode modeller for utnyttelse og strategisk bruk av kunnskap. En kombinasjon av sterke og kompetente universitetsmiljøer, kompetent kapital, gunstige rammebetingelser samt fremvekst av bransjedrivere og serviceleverandører er formelen til suksess. Det viser erfaringer fra Silicon Valley. Alle komponentene skaper dynamikk og har felles drivstoff for sin utvikling: kunnskap.
Kapital har ingen verdi så lenge investoren ikke er kompetent. Det er ikke pengene som flytter verden, men måten de settes i arbeid. Investorens rolle er ikke bare å sprøyte inn kapital, men å sette sammen ulike selskaper i vekstkraftige miljøer eller sørge for effektiv kompetanseoverføring for å gjødsle ulike investeringer med nye ideer og forretningsmodeller. Man forventer også at investorene vil og kan innta langsiktige posisjoner der det trengs.
Leverandørenes roller endres
Kravene til underleverandører øker også ettersom kompleksiteten i forretningsprosesser og transaksjoner øker. Leverandører må investere proporsjonalt med sine kunder for å holde sin markedsposisjon. De beste leverandørene investerer mer i egen kunnskap, ofte med det resultat at de utkonkurrerer virksomheter de fungerer som leverandør for.
Myndighetenes rolle avgjøres i større grad av deres dyktighet eller mangel på dyktighet til å sikre seg kunnskap om de virksomhetene de er satt til å skape vekstkraftige rammer rundt. Utfordringene består i å integrere læring både i det enkelte foretak og den totale virksomhetsrammen det inngår i.
Omstilling og samspill
Universiteter og høyskoler står foran drastiske endringer. Det er næringslivet som driver opplæringsbransjen i dag, ikke utdanningssektoren. Universitetenes rolle er ikke å definere hva slags kompetanse næringslivet trenger, men å tilby denne. Den eneste måten å få dette til på er en langt mer åpen og frisinnet dialog med næringslivet. Opplæringssektoren blir derved langt mer konkurranse- og konjunkturutsatt. Universitetene må akseptere at en større andel av spisskompetansen sitter i bedriftene. Gjennom samarbeid kan man nyttiggjøre seg denne kompetansen samtidig som man får mer dynamikk og evne til omstilling inn i rigide universitetssystemer. Kunnskap er som alt annet drivstoff preget av etterspørsel og tilbud. Dermed oppstår behovet for å tilpasse seg en markedsdynamikk også hos kunnskapsleverandørene.
Av samme grunn jobber de ledende utdanningsinstitusjonene i USA i dag med å omstille seg for fortsatt å kunne være en aktuell leverandør til næringslivet. Mye av forskningen og utviklingen skjer i næringslivet, men settes i en opplæringsmessig sammenheng av universiteter og høyskoler. Skiftet indikerer et skille i verdisystemer. Mens universitetenes kronjuvel tradisjonelt har vært grunnforskningen, etterspør brukerne anvendt forskning. Trenden går videre mot mer oppgavespesifikk opplæring fremfor generell opplæring over flere år. Livslang læring tilsier at læring vil finne sted i mindre, tilpassede porsjoner gjennom den ansattes livsløp.
Det blir universitetenes oppgave å finne en virksomhetsmodell som dekker markedets kompetansebehov og samtidig avsette midler til forskning med en mer langsiktig tidshorisont.
Dynamikk og vekst med kunnskap som drivstoff oppstår når man får til samspill mellom de ulike aktørene. Akademikere på pidestaller, børsakrobater med ensidig fokus på kortsiktig gevinst eller politikere med fokus på pengeplassering i et oljefond later ikke til å være formelen.
