Hogne Nersund Larsen erPhD-stipendiat ved program for industriell økologi ved NTNU

Kronikk: Lokal klimahandling

Mange kommuner i Norge jobber i disse dager med utvikling av energi- og klimaplaner. Det er svært positivt at det på lokalt nivå tas tak i det utfordrende arbeidet med å redusere energibruk og klimagassutslipp, men det bør allikevel ropes et varsku mot måten kommuner beregner sine utslipp på.

«Kina er det store problemet! Det hjelper ikke hva lille Norge gjør». Dette er noe vi ofte hører i debatter om klimagassreduksjoner. Utsagnet er for så vidt riktig, men det man så må spørre seg er; hvorfor øker klimagassutslippene så voldsomt i Kina? Selvsagt er det delvis på grunn av velferdsøkningen, men mer interessant for oss er det også fordi man i Kina produserer enorme mengder varer for den vestlige verden. To forbruksgrupper vi i Norge har hatt en kraftig økning av de siste årene er klær og elektronikk. Hvor blir dette produsert?

Jo, hovedsakelig i land som Kina. Folk flest begynner nå å forstå denne livsløpstankegangen; de forstår for eksempel at biodrivstoff ikke nødvendigvis er klimanøytralt hvis produksjonen av det er opphav til både bruk av energi og klimagassutslipp. Politikere har derimot generelt vært skeptiske til å ta i bruk denne tankegangen. Grunnen må være en frykt for å bli ansvarliggjort utslipp utenfor sitt velgerområde. Realiteten er imidlertid klar; klimagassutslipp er og blir et globalt problem, der det er av ingen betydning hvor utslippene skjer geografisk.

Frem til i dag er utslipp av klimagasser hovedsakelig beregnet med det som man kaller et produsentperspektiv. Man trer ganske enkelt en kuppel over det området man ønsker å se på, for så å estimere hvor mye utslipp som skjer geografisk innen denne. Dette har imidlertid noen begrensninger; dagens globaliserte verden gjør at en slik geografisk inndeling er vanskelig å forsvare. Man vet at et forbruk i en kommune i Norge genererer store mengder klimagasser i land som Kina, samtidig som mange norske kommuner har store industribedrifter som forsyner konsumenter utenfor både kommune- og landegrenser.

Dette har ført til behovet for alternativ kalkuleringsmetodologi som kan supplere den eksisterende; et konsumentperspektiv. Et konsumentperspektiv beregner alle klimagasser som privat og offentlig forbruk forårsaker, både innen og utenfor kommunegrensene. Som en konsekvens av dette betyr det også at utslipp fra industribedrifter ikke blir ansvarliggjort der de geografisk sett skjer, men til lokaliseringen av forbrukerne til det produktet bedriften produserer. Et slikt konsumentperspektiv kalles ofte et fotavtrykk, i dette tilfellet et karbonfotavtrykk (carbon footprint).

Flere kommuner har i den siste tiden blitt hengt ut som miljøverstinger kun fordi de har utslippsintensive industrier lokalisert innen kommunegrensene. I Dagbladet 23.august 2007 blir blant annet Tysfjord kommune uthengt med sin økning av geografiske klimagassutslipp på nesten 3700 prosent siden 1990-nivå. Dette skyldes selvsagt etableringen av en utslippsintensiv bedrift i en kommune med ellers lite klimagassutslipp i løpet av denne perioden. På samme måte blir noen kommuner gunstiggjort på grunn av nedleggelse av industri som ganske enkelt blir flyttet til en annen kommune, eller land.

Opplagt fører ikke nedleggelse av industri i Norge til reduserte globale klimagassutslipp, så lenge konsumet for den varen industrien produserer opprettholdes. På grunn av dette vil det være fullstendig meningsløst for kommuner å sette seg mål om totale klimagassreduksjoner basert på et geografisk produsentperspektiv i en periode der det er ventet store variasjoner i industriaktivitet.

Kommunenes egen virksomhet er identifisert som en av de aktivitetene der behovet for et forbrukerperspektiv er sterkest. Dette skyldes at kommunal virksomhet, som skole og helse, sjelden er forbundet med høye direkte utslipp. Men for å produsere slike tjenester trengs det innkjøp som typisk genererer utslipp andre steder. En karbonfotavtrykkanalyse av Trondheim kommune sin virksomhet viser at kun sju prosent av totale livsløpsutslipp fra kommunal virksomhet er direkte klimagassutslipp knyttet til for eksempel forbrenning av drivstoff og fyringsolje. Resten er knyttet til produksjon av varer og tjenester som Trondheim kommune kjøper inn, der utslippene er lokalisert både innen og utenfor kommunegrensene. T

ypiske ting som bidrar til karbonfotavtrykket til kommunens egen virksomhet kan for eksempel være innkjøp av energi til oppvarming og drivstoff til kjøretøy, men også mindre opplagte ting som innkjøp av mat, ulike kjemikalier og konstruksjonsmateriell. Hva er det som forårsaker utslipp fra produksjon av kjemikalier? Jo, analysen av Trondheim kommune sin egen virksomhet viser at dette blant annet er Trondheim Bydrifts innkjøp av veisalt samt innkjøp av varer brukt til rengjøring av kommunale bygg.

Videre ser man for eksempel at innkjøp av mat forårsaker utslipp innen jordbruk og fiskeri. Også konstruksjonsmateriale r identifisert som et viktig område. Her er det spesielt produksjon av sement brukt i konstruksjon og renovasjon i kommunale bygg som bidrar. Andre kommuner kan ha andre områder som bidrar til karbonfotavtrykket.

En slik analyse vil altså gjøre det mulig for kommuner å sette i gang svært spesifikke tiltak gjennom blant annet innkjøpspolitikken, i stedet for å bruke generelle, intetsigende utsagn plagiert fra nasjonale målsettinger om klimagassreduksjoner.