Pål Prestrud er direktør ved CICERO, senter for klimaforskning. (Bilde: Scanpix)

Kronikk: Klima og de politiske utfordringene

Klimautfordringen er først og fremst en politisk utfordring.

Sammenstilling og analyser av eksisterende kunnskap foretatt av FNs klimapanel og det Internasjonale energibyrået (IEA) de siste par årene konkluderer med at det ikke er avskrekkende dyrt å gjennomføre de nødvendige endringene.

Mye av teknologien og kunnskap om virkemidler eksisterer allerede, og det er et stort potensial for videreutvikling og for innovasjon av ny teknologi.

Det er vår evne til rask endring og omlegging – til å bruke alle mulighetene som eksisterer – det først og fremst står om.

Gigantiske

De politiske utfordringene er utvilsomt gigantiske. IEA-rapporten «Energy technology Perspectives» fra juni 2008 er illustrerende for hva som skal til av konkret teknologisk omlegging og endring.

For å nå et mål om 50 prosent kutt i utslipp av klimagasser fra produksjon av strøm og fra transport i 2050, må det investeres i størrelsesorden 45 billioner dollar.

Den årlige investeringsraten i solstrøm og vindstrøm må mangedobles, det må bygges ca. 30 atomkraftverk og 30 kullkraftverk i året med karbonfangst og lagring (teknologien er ikke kommersiell ennå), og energieffektiviseringen må bedres med en–to prosent i året.

Interessekonflikter

Den politiske utfordringen består i å overvinne alle interessekonfliktene som er knyttet til en slik omlegging, enten de er mellom nasjoner, mellom økonomiske interesser eller knyttet til våre tilvante holdninger og vår iboende motstand mot endringer. La meg illustrere med noen eksempler:

Flere analyser både globalt og ­nasjonalt viser at energiomlegging og -effektivisering i bygninger har det største sektorvise potensial for kutt i CO2-utslipp (15% av utslippene), og at det er lønnsomt å gjøre det.

Likevel er vi milevis unna en nødvendig omlegging mot bygging av energipassive hus. Hvorfor det?

En venn av meg skulle være prosjektleder i en pågående boligbygging i Oslo med omtrent 400 boenheter. I det første møtet med utbygger og arkitekt påpekte han at deres kravspesifikasjoner ikke ville oppfylle forskriftens krav om energibruk i boliger.

Det kyniske svaret han fikk var at det var ingen kunder som etterspurte det. De skulle bygge og ikke drive. Kostnadene til oppvarming var dem derfor uvedkommende. Dessuten var tilsynsmyndigheten ikke-eksisterende.

Dårlig glass

Glass er et elendig isolasjonsmateriale. Lobbyvirksomhet fra de med økonomiske interesser og arkitektonisk forkjærlighet i glass sørget for utvanning av de relativt strenge bestemmelsene om bruk av glass i den nye bygningsforskriften.

Ingen gikk i demonstrasjonstog nedover Karl Johan med krav om strengere bygningsforskrift for å gi politikerne ammunisjon til å stå i mot særinteressene.

Fastsettelse av standarder og forskrifter bør benyttes i langt større grad for å fremme nødvendig omstilling, men det politiske mulighetsrommet er begrenset som følge av manglende folkelig oppslutning og sterke særinteresser.

Må koste

Høy kostnad på utslipp av klimagasser er helt avgjørende for å lykkes. Det vil styrke effekten av så å si alle andre tiltak og virkemidler. De pågående ­internasjonale forhandlingene om en ny klima­avtale som skal avløse Kyoto­protokollen fra 2013 dreier seg i stor grad om å få flest mulige land til å godta en så høy kostnad på utslippene for en så lang periode som mulig (forutsigbarhet for industrien).

De nasjonale interesse­motsetningene og de politiske utfordringene er åpenbare. Sterke økonomiske interesser knyttet til eierskap, utnyttelse og bruk av fossile energikilder og nasjonale interesser knyttet til energiforsynings­sikkerhet, er bakteppet for kompleksiteten i forhandlingene.

Subsidiering av energieffektivisering, og bruk av «feed-in» tariffer, grønne sertifikater og liknende for å stimulere til økt bruk av fornybar energi, er nødvendig i tillegg til en kostnad på utslipp. Den teknologiske utviklingen av solstrøm de siste ti årene er et godt eksempel på hvordan statlig subsidiering av sluttbrukeren (i California, Tyskland, Japan) kan skape et «kunstig» marked som stimulerer til teknologiutvikling gjennom konkurranse i det private næringslivet.

Hvem hadde trodd for ti år siden at solstrøm kunne bli et reelt bidrag til erstatning av strøm produsert fra fossile energikilder?

Kombinasjon

En kombinasjon av kostnad på utslipp og subsidiering av bruk av klimavennlig energi hos sluttbruker vil først og fremst stimulere til implementering av eksisterende teknologi og neppe være tilstrekkelig til å få i stand den storstilte teknologiutvikling og innovasjon som er nødvendig.

En IEA-analyse viser at OECD-landene ikke bruker særlig mer offentlige penger på klimateknologisk FoU nå enn de gjorde for 30 år siden. En flerdobling av statlig finansiering av FoU fra disse landenes side er nødvendig, men er en tilsynelatende vanskelig politisk prioritering. Og det må satses på mange ­«hester» samtidig selv om vi risikerer at noen av satsingene blir feilslåtte.

Vi har rett og slett ikke tid til å vente på at markedet skal plukke vinnerne.

Energiansvar

Energiselskapene har etter min mening et klart ansvar for å bidra til omstilling. Norsk vannkraftindustri tjener grovt på høye strømpriser som følge av klimaproblemene, og oljeinntektene har vært enorme de siste par årene. Statoil­Hydro satser på utvikling av ny energi og ­karbon-

fangst og lagring, men satsingen med egne ressurser kan virke litt puslete når en ser det enorme behovet og de store inntektene selskapet har. Det virker som om selskapet fortsatt betrakter seg som et petroleumsselskap og ikke et energi-selskap. I år investeres det 130 milliarder kroner på norsk sokkel, og for ikke så lenge siden kjøpte StatoilHydro et olje-sandfelt i Canada for 12–15 milliarder kroner.

I lys av slike summer blir satsingen på «månelandingsprosjektet»til Stoltenberg beskjeden. Mange av våre beste teknologiske hoder skal fortsatt bruke sin kompetanse til å produsere et produkt som skaper klimaproblemer i stedet for det motsatte.

Holdninger

Omstilling er avhengig av folkets aksept. Manglende politisk handling må tolkes dit hen at politikerne ikke tror på folkets tilslutning. Muligens har de rett. I kraft av sin profesjon må de antas å være eksperter på å lodde stemningen i folkedypet.

Professor Knut Holtan Sørensen ved NTNU har nettopp gjennomført en grundig undersøkelse av folks holdninger til og oppfatninger av klimaproblemet. Kort oppsummert mener «folket» at dersom klimaproblemet virkelig hadde vært alvorlig, hadde politikerne gjort noe med det.

Politikerne som høstet storm ved å foreslå økning av bensinavgiften med ti øre må trolig klø seg ettertenksomt i hodet.