– I teorien er det en kostnadseffektiv måte å redusere globale utslipp på, men særdeles vanskelig å få til å fungere i praksis. Systemet er ikke enkelt å etterprøve. Installering av renseanlegg er en ting. Bruken er noe annet, mener professoren.
Lønnsomt for u-land
Det er billigere å kutte utslipp i u-land enn her hjemme. Derfor vil Jens Stoltenberg helst ta mest mulig ute. Han er ikke alene. Interessen for å kjøpe kvoter fra FN-godkjente klimaprosjekter i u-land øker (den grønne utviklingsmekanismen). De spenner fra energieffektiviseringstiltak til investeringer i fornybar energi og destruksjon av industrielle gasser.
Men SSB- forsker Cathrine Hagem er kritisk til denne mekanismen:
– Et problem med Kyoto-avtalen er at den omfatter for få land. Det er derfor viktig å få med u-landene også. Den grønne utviklingsmekanismen er lønnsom for dem, og det gjør det vanskeligere å få u-landene til å ta på seg forpliktende utslippsreduksjoner.
Administrativt krevende
SSB-forskeren peker på at disse klimaprosjektene er svært administrativt krevende:
– Det er tungvint å få frem disse prosjektene. Det er også vanskelig å beregne den reelle effekten. Vi kan effektivisere ett kullkraftverk, mens et annet kullkraftverk tar over på den andre siden av elven. Ringvirkningene er vanskelig å beregne, sier forskeren, som frykter at viktige investeringer blir utsatt, fordi de på sikt kan bli et FN-godkjent klimaprosjekt.
– Det er vanskelig å bevise.
Vil gi utslippsreduksjoner
– Man må knuse noen egg for å lage en omelett. Det er ikke slik at alt fungerer med en gang når 180 land bestemmer seg for å lage et internasjonalt kvotemarked, mener direktør ørund Buen i Point Carbon. Han viser til at de prosjektbaserte mekanismene i Kyoto-avtalen trolig vil gi utslippsreduksjoner tilsvarende 2,5 gigatonn CO 2 frem til og med 2012.
– Hvis vi skulle få på plass en avgift eller fått alle verdens lands til å signere avtalen, ville vi trolig sittet og forhandlet ennå.
