EN EPOKE I norsk industri er over. Snart er de siste rester av kraftverksindustrien også forstummet. Det som en gang var basis i norsk elektromekansik industri, med store oppgaver for det norske samfunnet, er redusert til en parentes i industribildet. Fagkunnskapen og kompetansen er i ferd med å havne i pensjonistenes rekker.
Uten elkraft stopper Norge. Om vinteren vil vi ikke fryse. Hele vår energiforsyning er mer eller mindre basert på vannkraften som i alt vesentlig ble bygd ut fra 1945 og frem til 1990.
Mange kraftanlegg er femti år eller eldre. Kraftverkseierne, i alt vesentlig kommune-Norge, gjør lite eller ingen ting når det gjelder å oppgradere, videreutvikle og vedlikeholde de gamle kraftverkene, som anses like solide som grunnfjellet de står på. Det viktigste for eierne er å ta ut maksimalt utbytte – for å betale de mange skole- og sosialreformene Stortinget har påført kommunene. Også fortjenesten ved salg av kraftverkene har gått med på betale eldrereformen og Reform ´97 i skolen.
Overskuddene er ikke brukt til er å vedlikeholde og oppgradere de eldste kraftverkene. Dette er stort tungt roterende maskineri som ikke holder i evigheter. Flere har gått langt ut over sin tilmålte levetid.
Dessuten øker kraftforbruket i stor grad, og hittil er dette dekket av dansk kullkraft. En lengre kuldeperiode på Østlandet og i Sverige er nok til at store deler av kraftnettet faller ut. Energiforsyningen balanserer på en tynn egg når den nå har gått inn i det 21. århundre.
Tiden er inne for å nyttiggjøre seg den kompetansen som ble bygd opp de førti årene kraftutbyggingen sto på med å bygge om, oppgradere og vedlikeholde de eldste kraftverkene. Dette kan til og med øke effektiviteten i kraftforsyningen og redusere behovet for å importere kullkraft. Samtidig kan nødvendig kompetanse bevares.
