Kontroll av elsikkerhet

Særregler

  • Reglene for egenerklæringer gjelder alt elektrisk utstyr, men det er visse ekstra krav til alt som oppfattes som høyrisikoutstyr.
  • Dette gjelder bl. a. medisinsk utstyr og farlige maskiner, og innebærer at det kreves et sertifikat før det er mulig å egenerklære.
  • Det er også særregler for mobiltelefoner og annet teleutstyr gjennom det såkalte RTTE-direktivet (Radio and Telecommunications Terminal Equipment Directive), skipsutstyrsdirektivet (Marine Equipment Directive) og mange andre spesialdirektiver.
  • Som regel innebærer slike særregler at utstyret må sertifiseres av en institusjon slik som Nemko.


Vekst

  • Fra å ha redusert fra 200 til 100 ansatte i 1990 da Norge tok i bruk de nye EU-reglene, har Nemko utviklet seg til en internasjonalt konsern med hele 500 ansatte, hvorav ca. 3/4 utenfor Norge.
  • I dag har selskapet egen virksomhet på 20 steder i 12 land for å betjene kunder rundt om i verden, og er blant verdens ledende innen sitt område.
  • I de siste par årene er det spesielt satset i Kina. I mars ifjor åpnet Nemko et nytt laboratorie i Shanghai og har nå nær 100 ansatte i Kina fordelt på fem forskjellige steder.


Det ble behov for å kontrollere utstyr som ble solgt for bruk i hjem, kontor m.v., og everkene ble ved sin daværende forening pålagt av staten å ivareta denne kontrollen.

Norge var ikke alene, de fleste europeiske land, deriblant de andre i Norden, var da allerede godt i gang med det samme .

Samarbeid over landegrensene

Elektriske produkter ble tidlig en eksportartikkel, og det bidro til et samarbeid om både tekniske standarder og kontroll over landegrensene. Allerede før krigen var det et betydelig internasjonalt samarbeid, særlig innen Norden.

Det gjaldt å få mest mulig like standarder. Forutsetningene i forskjellige land var delvis ulike. Norske husholdninger ble tidlig store strømforbrukere, samtidig som vi bodde i brannfarlige trehus. Pga. vårt langstrakte og kuperte land har vi dertil et noe spesielt forsyningsnett.

Frem til 1990 var det et offentlig krav i Norge om at elektrisk materiell skulle godkjennes av Nemko. Godkjenningen var basert på testing i Nemkos laboratorier eller i andre land i henhold til avtaler. Mellom de nordiske landene var det tidlig et nært samarbeid. På 70-tallet utviklet samarbeidet seg i Europa og fra 80-tallet mer internasjonalt.

Selv om mye av testingen ble utført i andre land, økte volumet som ble testet i Norge fordi mengden av elektriske produkter som kom på markedet vokste kraftig.

Ny hverdag

I forbindelse med EØS-avtalen ble det fra og med 1991 slutt på den offentlige kontrollplikten. Frem til da hadde Nemkos kontroll vært selvfinansierende. Gebyret for selve testingen var lavt, men for alle elektriske produkter solgt i Norge måtte det betales et omsetningsgebyr til Nemko.

På slutten av 80-tallet ble Nemko forberedt på den nye hverdagen, og i 1990 ble antallet ansatte halvert fra rundt 200 til rundt 100. Overgangen fra offentlig kontrollinstans til en selveid stiftelse medførte at Finansdepartementet tok halvparten av verdiene i Nemko, og det ble en tøff overgang. På en måte var det å begynne med blanke ark. Mens de før utstedte rundt 18 000 godkjenninger i året, falt tallet drastisk.

Men aktiviteten ble ikke borte. Mange kunder, slik som Wilfa, fortsatte å bruke godkjenning av Nemko som et kvalitetsstempel, og antallet slike produktsertifiseringer har etter hvert stabilisert seg på ca. 3000 årlig.

For øvrig har Nemko utviklet seg til en betydelig leverandør av internasjonale sertifikater og godkjenninger som forsatt kreves i mange land utenfor Europa

IT-bølgen

Allerede på 70-tallet begynte Nemko med testing av IT-utstyr. I en bransje preget av korte produktsykler hvor det var viktig å komme raskt på markedet var det om å gjøre at produktet ikke ble oppholdt i tidkrevende godkjenningsprosesser.

Her var hurtighet og service viktigere enn pris. Det gjorde at Nemko ved privatiseringen satset strategisk på dette og har opparbeidet gode relasjoner til mange store IT-leverandører.

Over til CE-merking

CE-merking er et resultat av EUs Nye Metode (New Approach) fra 1985. Det er basert på erfaringene med lavspenningsdirektivet fra 1973, som gjelder for alt elektriskt utstyr med merkespenning 50-1000 V AC (og 75-1500 V DC).

Ved dette direktivet innførte man mulighet til å egenerklære at produktet ved normal bruk ikke er farlig, skadelig eller forurensende. Hvordan det blir sikret, er opp til produsenten, dvs. en slags kardemommelov.

CE-merkingen om ble innført i EU fra 1985 ble gjeldende i Norge fra 1991 gjennom EØS-avtalen.

Alle elektriske produkter som selges på det europeiske markedet skal være utstyrt med CE-merking. Dette skiller seg fra Nemkos merke ved at produktene ikke trenger å være testet og sertifisert av et uavhengig organ som Nemko.

CE-merkingen er kun basert på produsentens erklæring om at produktet oppfyller kravene i de europeiske direktivene som gjelder helse, miljø og sikkerhet. I praksis betyr det noe slik som at: Jeg hevder at dette produktet tilfredsstiller relevante krav i EU/EØS landene. CE er forkortelse for Conformité Européenne som betyr i overensstemmelse i Europa.

CE-merkingen sier ingen ting om produktets kvalitet eller spesifikasjoner, men det gjør at produktet fritt kan selges i hele EU- og EFTA-området. CE-merkingen gjelder ikke bare elektriske produkter, men inngår i en rekke produktrelaterte europeiske direktiver.

Produktansvarslov

En viktig forutsetning for at en egenerklæring skal fungere er innføring av lovverket rundt produktansvar. Ideen med dette er at det ligger ansvar i alle ledd, fra designer til produsent, importør og detaljist.

Alle ledd har ansvar for produktet de leverer og må sikre seg overfor leddet før.

EMC-direktiv

I 1993 kom det såkalte EMC-direktivet (ElectroMagnetic Compatibility). Det ble stadig viktigere at elektriske produkter ikke forstyrret hverandre og hadde toleranse for elektromagnetisk påvirkning.

Ettersom vi i økende grad er omgitt av elektrisk/elektronisk utstyr, har potensialet for forstyrrelser blitt stort. Man hadde fra før krav til at slikt utstyr ikke skulle forstyrre radio og TV, men nå kom krav til at utstyret selv må være elektromagnetisk immunt. Etter hvert har enkelte land utenfor Europa også innført slike krav, men foreløpig ikke f.eks. USA.

(I USA er fo røvrig kravene til brann-og berøringsbeskyttelse for elektriske produkter noe forskjellig fra kravene i Europa, ettersom den vanlige nettspenningen der er kun 110 V, mens risikoen for varmgang er større pga. tilsvarende større strømstyrker).

For Nemko representerte EMC-direktivet en ny mulighet. Dette var et vanskelig område som krevde omfattende tester og som har bidratt til å gi virksomheten betydelig vekst.

Kilde: Trond Sollie, Nemko