Svertekampanjer: - Få eller ingen tør å snakke åpent om det, for det skal man ikke. Spesielt ikke sjefer (...) så derfor skal vi snakke litt om det. (Bilde: Maria Amelie)

«Slik kjenner du igjen en drittpakke»

Innovasjon Norge er ute i hardt vær. – Har du valgt det, står du i det, skriver bidragsyter Anita Krohn Traaseth om kritikken.

Hva er svertekampanjer (drittpakker) og hvordan skiller de seg fra sunn, konstruktiv og viktig kritikk som av og til også skal felle ledere og andre personer med makt?

For dette er en viktig distinksjon – samfunnstopper og ledere skal ta ansvar, de skal gå når det avdekkes at de gjør alvorlige feil. Men ledere og samfunnstopper er også mennesker med utsatte maktroller, og de har motstandere med ulik agenda, alle sammen.

Svertekampanjer er et velkjent fenomen, ikke bare her i landet. Men er det greit? Mange ser på, observerer i det stille, trekker seg tilbake, det blir ubehagelig og risikofylt å mene noe.

Få eller ingen tør å snakke åpent om det, for det skal man ikke. Spesielt ikke sjefer. Det kan være farlig. Så derfor skal vi snakke litt om det.

Også fordi vi vil se mye av det fremover. Skal vi få til omstilling og fornyelse i offentlig sektor, i landet vårt generelt, kommer vi ikke unna massive motkrefter fremover. Disse skal vi ha, men vi må se forskjell på hva som er hva og øke evnen til å gjenkjenne forsøk på spredning av uro ved hjelp av media, såkalte svertekampanjer eller drittpakker.

Overskriftene

Jeg skal ikke skrive om siste ukers mediedekning, kun oppsummere det kort med enkelte overskrifter du raskt finner med et Google søk. Det er uansett en relevant inngang til temaet:

  • Lønnsfest i Innovasjon Norge
  • I strupen på Innovasjon Norge
  • Bråk i Innovasjon Norge
  • Etter Traaseth ble sjef har lederlønningene skutt i været
  • Traaseth torturerer datamaterialet for å få det til å passe med en politisk agenda
  • Stevnet Innovasjon Norge for usaklig oppsigelse
  • Beskyldes for å forvrenge fakta
  • Nedbemanning skaper trøbbel for Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth
  • Høye lønninger kan gi nedbemanning i Innovasjon Norge

Disse oppslagene har Innovasjon Norge besvart HER, folk kan tenke selv og enkelte har kommunisert sine meninger, som i Dagens Perspektiv og i DN Grunder.

Men var de helt tilfeldig? Var det første gang? Siste gang? Overhodet ikke. De var ikke tilfeldige. Vi kjenner til påståtte ‘lekkasjer,’ vi er godt kjent med dokumentasjonen, den er ikke ukjent og de to som har skrevet den, det er jobben deres å levere statusnotater.

Ukultur

At interninformasjon har kommet ut, det ser vi, men hvordan vet vi ikke. Vi har varslet styret om ukultur i selskapet som med bred støtte fra tillitsvalgte og styret skal ryddes opp i. Vi har fått varslingmeldinger fra ulike miljøer om at det pågår kampanjer mot endringene i Innovasjon Norge, mot topplederen og andre nye nøkkelpersoner.

Vi har snakket med journalister som har fått henvendelser og tatt kontakt nettopp fordi de har luktet lunta. Å hevde at all media ukritisk henger seg på, stemmer ikke.

Så kan vi se tilbake og forstå sammenhenger, som på denne saken fra Fri Fagbevegelse i våres – stemte det? Hadde Spekter/Innovasjon Norge brutt hovedavtalen? Forelå det en tvisteprotokoll? Var alle forbundene enige i dette utspillet? Hadde de støtte fra hovedtillitsvalgte i Innovasjon Norge på at det forelå en reell tvisteprotokoll og at forhandlingene skulle løftes sentralt?

Nei, det stemte ikke. I denne spesifikke saken har ledergruppen i IN og jeg i etterkant snakket åpent ut med LO sentralt, og det var sentrale personer i LO som førte til at vi klarte å løse det opp på en god og konstruktiv måte.

Massiv endring skaper motkrefter

Motivasjonen er opplagt og forventet. Innovasjon Norge er i massiv endring og det skaper motkrefter. Som øverste leder for endringsprosjektet har jeg frivillig tatt på meg et endringsmandat i et offentlig eid selskap med stor samfunnspolitisk interesse og engasjement i en tid hvor vi er i omstilling. Da må jeg være godt forberedt på, og å ha evnen til å se når det er forsøk på svertekampanjer (drittpakker) og skille det fra sunn, konstruktivt engasjement, kritikk og innspill.

Det er en naturlig del av min jobb, og må til for at jeg i det hele tatt skal klare å gjennomføre lederoppgaven.

Ja, av og til er det slitsomt når det røyner på, men det er også da læringa er størst, man ser hva man selv og sine kolleger er laget av og det bygger også samhold for selskapet.

Vi kjører full transparens med eiere, hovedstyre, ledergruppe, tillitsvalgte og samfunnet – så står vi i det sammen – så puster vi litt ut – så er vi klare til neste. For det blir en neste, og en neste. Men det er høyst frivillig, og som Venstrepolitiker Skei Grande ofte sier: «Er det viktig, skal det være vanskelig.»

Så hva er det egentlig som skjer generelt i slike situasjoner? Det er det denne bloggposten skal handle om. «Ær’e her’e er party? Hvis ikke, hvem er så de reelle festarrangøren(e) og hvor er det de egentlige festene faktisk avholdes? Det kan det vært lurt å gjøre seg noen refleksjoner rundt. For neste gang kan det være du som ufrivillig blir invitert til ‘festen’.

Hva er en svertekampanje?

Mediana– mediafag i videregående skole oppsummer det ganske så godt:

«Drittpakker eller med et annet ord svertekampanje, er nyttige verktøy for den som vil ødelegge sine motstandere ved hjelp av media. De fungerer omtrent på følgende måte: Du har en motstander som du vil til livs. Da finner du noe han har sagt eller gjort, eller noe som en eller annen anklager ham for. Det er bra hvis det er slik at personen bare nesten har sagt eller gjort det. Du må gjerne sause sammen mange forskjellige forhold, slik at det blir vanskelig for vedkommende å tilbakevise alt på en gang».

«Når du skal spre drittpakken, må du sørge for å gjøre det anonymt. Det er mange måter du kan gjøre dette på. Du kan spre historien via Twitter, Facebook eller blogg, og gjerne tipse journalister eller andre som er aktive innen nyhetsformidling. Hvis informasjonen din er spennende nok og pirrer nyskjerrigheten, gjerne basert på rykter om sex, fyll og utilbørlig opptreden, er det alltid noen som ser sitt mon med å spre den, gjerne motivert av redselen for ikke å være først ute med nyheten. Alle kilder må være anonyme, men gjerne sitert slik at «mange mener at…» eller «fra velinformert hold blir det sagt at…». Da blir det umulig å ta deg på at det er du som er opphavet til nyheten, og den får et skinn av troverdighet.»

«Nyheten må være såpass provoserende at motstanderen blir tvunget til å svare på ryktene. Han vil selvsagt benekte det som er kommet fram, men det er alltid mulig for pågående journalister å grave fram mer stoff. Særlig hvis du etter hvert forer dem med flere rykter og antagelser. En god drittpakke skal alltid inneholde LITT sannhet.»

Målet med drittpakker er opplagt: å systematisk bygge ned troverdighet, å så nok tvil og kaos for å på sikt kunne benytte tillitskortet  – det er da maktposisjonene kan briste, uten håndfaste eller tekniske bevis, det går på tillit og omdømmerisiko. Det er da har du lyktes med å ta ned ‘motstanderen’.

Gode og dårlige svertekampanjer

Det er forskjell på gode og dårlige svertekampanjer, de virkelig gode, de er det nesten umulig å se mønsteret bak. De er komplekse, med ulik spredning i ulike miljøer, som i utgangspunktet er uenige, men finner en felles sak i drittsaken. De dårlige, de legger seg relativt raskt i media når de blir konfrontert åpent med fakta og tilsvar.

Jo Moen Bredeveien skrev dette i 2008 i Stavanger Aftenblad: «Hvordan rigge en drittpakke» som  beskriver de gode drittpakkene slik:

«Mang en politisk rådgiverspire har lært seg drittpakkens ABC. Dermed er det også fullt mulig å kjenne igjen en drittpakke for den observante leser. Let etter følgende mønster: Man finner noe på motstanderen, helst innenfor sannhetens og rimelighetens grenser. Dette kan være noe vedkommende har sagt, nesten har sagt, har gjort, nesten har gjort eller kan anklages for å ha gjort, eller noe som kan så tvil om en person».

«Fakta eller antydninger som peker i retning av kukkelimunke brukes til å skape en sammenhengende historie som vanskelig kan tilbakevises i et jafs. Man bygger en historie trinn for trinn, og vet eksakt hva man vil antyde, og hva dette kan brukes til».

«Historien spres først anonymt. På den måten slipper man å måtte svare for eventuelle feil og løgnaktigheter. Det gir dessuten historien et skinn av sannhet og en ekstra tyngde: «Mange mener at…» Man tipser media, får historien ut. Også nabosladder eller internettkampanjer kan være effektive».

«Det viktigste punktet i drittpakke-håndboka: Få motstanderen til å svare på ryktene. Om vedkommende tvinges til å nekte historien, er det meste vunnet. Da er dagsorden satt, og journalister vil lete etter hull i benektelsen. Om drittpakken er godt laget, vil det alltids være nok kimer av sannhet i den til at motstanderen svekkes av prosessen».

Alle driver vi med svertekampanjer – du også 

Først og fremst, det er urealistisk å tro at vi blir kvitt svertekampanjer. Så lenge det er mennesker, vil de finnes, på alle nivåer, om du er sjef eller ei. De aller fleste av oss er bevisst og ubevisst del-aktive i daglige, mindre svertekampanjer. På jobb eller privat.

Det er denne lille uttalelsen du har, i kantina, når du har hørt et rykte du har hørt om Den kollegaen. Det er den praten, over handlevogna, om DEN læreren som ingen liker. Eller det er den jentemiddagen, hvor du lett karakteriserer både kjente og ukjente navn. Det er den drittkommentaren du lett henger deg på, på sosiale medier. Det er sånn vi mennesker er.

Men det er lov å ville gjøre noe med det. Og det er fullt mulig å ta noen forholdsregler, og å ha en ambisjon om å være med å bidra til at vi lettere gjennomskuer motivasjonen når vi ser ‘plutselig’ bred mediedekning og spredning i alle kanaler.

Svertekampanjer kan bli styrkekampanjer

Det er høyst frivillig å ta på seg lederansvar og har du høy synlighet, offentlig ansvar, så øker sannsynligheten for påstander om arrangerte fester du har en rolle i, men som du helst ikke har lyst til å delta på. Er du i tillegg samfunnsengasjert og blogger, da ligger man godt til for hugg. Men har du valgt det, står du i det. Men du trenger ikke å stå stille og du trenger ikke å stå alene. Det finnes alternativer. Norske bokhyller er fulle av historier man kan lære av. For som oftest blir de skrevet ned mange år etter de reelle hendelsene har skjedd. Jeg har valgt åpenhet når det foregår.

Og – ikke undervurder totalverdien av en drittpakke. Den kan også ha sine gode effekter. Krevende møkkasituasjoner kan også være med å skape større samhold, gi mulighet for å få frem uklare perspektiv og sammenheng, bygge tette relasjoner med viktige premissgivere og gi ny energi i en organisasjon.

Ikke vær redd

Noen tips til dagens og kommende ledere i maktposisjoner:

  • Å håndtere forsøk på svertekampanjer er en del av jobbeskrivelsen din
  • Aldri påberop deg svertekampanje med mindre du har fått det bekreftet fra ulike kilder, over tid og har håndfaste ‘bevis’ – du får nemlig det når kampanjene er dårlig
  • Innrøm reelle feil, med en gang – og gjør det ordentlig
  • Forbered deg, vær på vakt – ha ørene åpne, ikke ta det personlig, det hører til rollen
  • Være dønn åpen med eiere, styret, lederkolleger og tillitsvalgte når det skjer
  • Jobb i team med kolleger for å møte kampanjene
  • Bruk mentorer og nettverk, be om råd og innspill, andre har stått i krigen før deg
  • Det finnes alltid god lærdom, ha fokus på det, ikke fall i fellen og syntes synd på deg selv
  • Husk å hvile, sove og sette grenser når det pågår
  • Sett av tid til å reflektere i etterkant, be om andres innspill
  • Ikke vær redd, fortsett å gjøre jobben din. Blir det for mye, ja har du alltid et valg; tre av selv.

Denne kommentaren ble først publisert på Anita Krohn Traaseths personlige blogg.