(Bilde: Colourbox/BI)

KOMMENTAR: OLJEPRIS

– Norge har hatt uvanlig flaks de siste ti årene. Lite tilsier at det skal fortsette

Oljeprisen er under press, skriver Øystein Noreng i TUs bidragsyter-nettverk.

Etter ti år med historisk uvanlig høye oljepriser viser markedet store forandringer på både tilbudssiden og etterspørselssiden.

Høye priser har ansporet store investeringer i skiferolje og skifergass i Nord-Amerika; nå kommer volumøkningen.

Potensialet for skiferolje og skifergass er ikke begrenset til USA og Canada, selv om forholdene her ligger best til rette. Dessuten har høye oljepriser stimulert investeringer i konvensjonell olje i Afrika og Latin-Amerika.

Volumvekst

Privatiseringen av oljevirksomheten i Mexico åpner for investeringer og trolig en betydelig volumvekst. I tillegg har de store oljeeksportørene i Midtøsten planer om å investere i utvidet kapasitet.

Kuwaits mål er å øke kapasiteten fra 3,1 mill. fat/dag i 2014 til 3,6 mill. fat/dag i 2020, og senere til 4 mill. fat/dag. 

I Irak har politisk strid og borgerkrig hemmet oljevirksomheten, men i september 2014 er eksporten fra Basra kommet opp i 2,6 mill. fat/dag; den øker med utbyggingen av nye felt i sør.

Eksportkapasiteten fra det kurdiske Nord-Irak er nå 0,3 mill. fat/dag, forventet å øke til 0,5 mill. fat/dag. Potensialet er en ytterligere fordobling. Minst.

For hele Irak er det langsiktige målet 8-9 mill. fat/dag, men en kapasitetsvekst synes ubønnhørlig. Iran har trolig kapasitet til å øke oljeeksporten med inntil 1 mill. fat/dag dersom sanksjonene skulle falle. Saudi-Arabia har også planer om å investere i øket kapasitet.

Forbruket øker lite

Forbruket ligger derimot an til å øke lite. I industrilandene synes oljeforbruket å ha nådd sin historiske topp.

Energisparing og substitusjon svekker etterspørselen etter oljeprodukter. Potensialet for vekst i oljeforbruket er nå i de fremvoksende økonomiene, men i Kina avtar veksten og dermed behovet for import av olje.

Utsiktene er i korthet at tilbudet av olje i markedet ligger an til å øke mer enn etterspørselen. Selv med alvorlige politiske konflikter i Midtøsten og borgerkrig i Irak har oljehandlerne diskontert noe forsyningsrisiko inn i sine prisforventninger. Oljeprisen er på vei ned.

Spørsmålet er hvordan OPEC, eller de viktigste medlemslandene rundt Gulfen vil håndtere et svakere marked.

I første omgang har Saudi-Arabia i august 2014 redusert sin utvinning med 0,4 mill. fat/dag, tilsynelatende for å forsvare prisen, men i september 2014 ble prisen på saudisk olje i det asiatiske markedet satt ned for å forsvare markedsandelen.

Rike gulfstater

Situasjonen i oljemarkedet minner på mange måter om 1985-86, da OPEC økte volumet og reduserte prisen på olje for å forsvare sin markedsandel.

I dag, som den gang, er det gulfstatene som har både budsjettoverskudd som ville kunne tillate et kutt i oljeutvinningen, og ledig kapasitet som ville kunne tillate en økning i oljeeksporten. De har gode grunner til å velge det siste.

Saudi-Arabia og de andre rike gulfstatene står i oljepolitikken overfor et dilemma. På den ene side har de behov for oljeinntekter for å dekke økende utgifter til en økende befolkning.

På den annen side har de et langsiktig behov for å sikre sin egen oljes konkurranseevne overfor både ukonvensjonell olje og mer kostbar olje i andre deler av verden.

Den kritiske aktøren er Saudi-Arabia med verdens største oljereserver. I 2013 hadde landet et betalingsoverskudd på 130 milliarder dollar; oljeeksporten sto for 322 milliarder, annen eksport for 55 milliarder dollar.

Eksporten av råolje og produkter var i gjennomsnitt ca. 7,6 mill. fat/dag. Noe enkelt er behov for oljeinntekter 192 milliarder dollar for å dekke importen på 2013-års-nivå.

Dette gir et behov for oljeinntekter på ca. 530 millioner dollar om dagen, mens de faktiske oljeinntektene var ca. 880 millioner dollar.

Differansen, 350 millioner dollar, motsvarer med en oljepris på 100 dollar fatet et volum på 3,5 mill. fat/dag, ikke langt unna halvparten av faktisk oljeeksport. På denne bakgrunn har Saudi-Arabia en uvanlig handlefrihet i oljepolitikk og økonomisk politikk.

I teorien hadde Saudi-Arabia kunnet redusere sin oljeeksport med 40 prosent uten å ramme innenlandsøkonomien (bortsett fra at et volumkutt av en slik størrelse ville føre til en betydelig oppgang i oljeprisen).

Ubalanse i markedet

Motstykket er imidlertid at med samme eksportvolum, ca. 7,6 mill. fat/dag, hadde landet kunnet dekke sitt inntektsbehov ved en oljepris på 67 dollar fatet. Saudi-Arabia har dessuten muligheten til å øke eksportvolumet til 10 mill. fat/dag. Da ville inntektsbehovet kunne dekkes ved en oljepris på 53 dollar fatet. 

På denne bakgrunn har Saudi-Arabia, til dels sammen med Kuwait og De forente arabiske emirater en reell mulighet til å øke eksportvolumet og senke oljeprisen for å forsvare langsiktige, strategiske interesser i oljemarkedet, uten belastning for sin innenriksøkonomi.

Denne betraktningen tar ikke hensyn til de store finansielle reservene som Saudi-Arabia har bygget opp i senere tid og som styrker handlefriheten i oljepolitikken. Fra 2004 til 2013 beløper det samlede overskudd på landets betalingsbalanse seg til omtrent 1000 milliarder dollar.

Ubalansen i oljemarkedet må klareres enten ved at tilbudet reduseres eller ved at tilbudet øker og prisen senkes. Saudi-Arabia og noen få andre gulfstater har ved sin reservekapasitet mulighet til å oppveie lavere priser ved høyere volum. Spørsmålet er hvilken interesse de kunne ha av lavere priser.

Utfordres av skiferolje

Historisk har kjennetegn ved etterspørselen etter olje, lav priselastisitet som betyr at volumendringen er forholdsvis liten i forhold til prisendringer, tilskyndet oljeprodusenter til å tjene mer penger ved lavere volum.

Det viktigste unntaket er midten på 1980-tallet, da etterspørselen etter olje stagnerte og tilbudet utenfor OPEC økte, ikke minst i Nordsjøen, og OPEC bestemte seg for å forsvare markedsandel fremfor pris. Utfallet ble 15 år med fallende realpris på olje.

I dagens situasjon blir gulfstatenes langsiktige stilling i energimarkedet utfordret av skiferolje og skifergass, konvensjonell olje i Arktis og på dypt vann, og i en viss utstrekning av fornybar energi.

Et prisfall på olje ville i liten utstrekning ramme løpende konvensjonell utvinning, men investeringene ville falle og etter hvert ville Gulfstatene kunne ta en høyere markedsandel.

Derimot ville utvinningen av skiferolje og skifergass kunne rammes umiddelbart, fordi her er de faste kostnadene lave, mens de løpende kostnadene er høye.

Smertegrensen for skiferolje i USA ligger trolig på ca. 60-80 dollar per fat.

Geopolitikk

Oljeprisen er også geopolitikk. Med en lavere oljepris ville Saudi-Arabia kunne styrke sin forhandlingsposisjon overfor USA ved å anskueliggjøre landets betydning for aktivitetsnivået i amerikansk oljeindustri og ved å opprettholde fotfestet i det amerikanske markedet.

Russland er sterkt avhengig av oljeinntekter. En lavere oljepris ville svekke russisk økonomi og kanskje regimet. Iran ville også svekkes av en lavere oljepris. Ingen av delene strider nødvendigvis mot Saudi-Arabias interesser. Derimot ville handelsbalansen styrkes og vekstgrunnlaget bedres i oljeimporterende land, i Sør-Europa som Sør-Asia.

Lavere oljepriser ville svekke konkurranseevnen for fornybar energi.

Det er vanskelig å finstyre oljemarkedet og prisen blir lett drevet av stemningsbølger, oppad som nedad. Selv om en langsiktig balansepris kan hevdes å ligge på ca. 80 dollar per fat, med henvisning til kostnadene ved skiferolje i USA, vil prisen tidvis kunne falle godt under det nivået.

Selv om verden vil ha behov for investeringer for å møte etterspørselen etter energi i 2030, opererer markedet mer kortsiktig.

Oljemarkedet er intet vanlig marked bygget på fri konkurranse. Det finnes ingen balanse i oljeprisen. I oljemarkedet er alt i bevegelse; teknologi, kostnader, aktørbildet, konkurranseforhold, etterspørselsmønstre, reguleringer, skatter og priser.

Norge har hatt uvanlig flaks de siste ti årene. Lite tilsier at det skal fortsette.

Les også: Tu.no rydder redaksjonell plass til leserne