Oppstarten på Goliat markerer en ny historisk epoke for norsk oljenæring. Nå har industrien fått sitt pilotprosjekt i Barentshavet – med store ringvirkninger og økt sysselsetting i Finnmark.
Men vi kan ikke glemme regningen for verdens største og mest avanserte sirkulære FPSO: Godt over to års forsinkelse og kostnader på 47 milliarder, hvorav 16 milliarder er rene overskridelser. Det vil si over 50 prosent!
I tillegg har tre arbeidere mistet livet under arbeid med Goliat på Hyundai-verftet.
Anstrengt forhold
Italienske Eni har gjort en altfor dårlig jobb til tross for at selskapet har hatt interesser på norsk sokkel siden 1965, blant annet som rettighetshaver på Ekofisk.
Selskapet har nå 18 operatørskap, hvorav 12 er i Barentshavet.
Med Statoil på laget med 35 prosent eierskap i lisensen forventet myndighetene et godt kvalifisert prosjekt med Goliat.
Slik gikk det ikke. I stedet utviklet det seg et svært anstrengt forhold mellom Petroleumstilsynet og Eni Norge.
Flere tilsyn og krav om forbedringer er ikke blitt fulgt opp. Det endte med pålegg, som er en av Ptils strengeste sanksjoner, så seint som i januar.
Til slutt måtte Ptil be Statoil ta ansvaret for oppstart.
Hvor sviktet Eni?
Nå bør Oljedirektoratet (OD) granske Goliat-prosjektet for å finne ut hva som har gått galt.
Da OD gransket fem store feltutbygginger på oppdrag fra OED i 2013, fant man at kostnadene for de fleste prosjektene lå innenfor det usikkerhetsspennet som er angitt i Plan for utbygging og drift, det vil si 20 prosent.
Man fant også at det er spesielt fire grunner til at et prosjekt blir vellykket: Grundig arbeid i prosjekteringsfasen, en klar kontraktstrategi som tar hensyn til ny teknologi, grundig prekvalifisering av leverandører og tett oppfølging av operatør, uavhengig av hvor i verden byggingen foregår.
Selv om Eni Norge er operatør på mindre felt, har de ikke erfaring med så store utbygginger i et helt nytt havområde med arktisk klima.
Med Statoil som partner burde Eni ha tilgang på tilstrekkelig med kompetanse og erfaring.
For OD må det være interessant å få en evaluering av hvordan dette samarbeidet har fungert i praksis. De har et felles ansvar for gjennomføringen.
Regelskjerping hjalp ikke
Helt siden årtusenskiftet har det vært et mål for norske myndigheter å få større konkurranse mellom flere selskaper for å øke verdiskapingen på norsk sokkel.
I forbindelse med skattereformen i 2005 kom det nye og strengere regler for å bli kvalifisert som operatør.
Fordi selskapene fikk adgang til å trekke fra 78 prosent av lete- og utbyggingskostnader, selv om et felt ikke er kommet i produksjon, ble norsk sokkel mer attraktiv.
Yme og Goliat representerer to helt ulike eksempler på utbygginger som ikke har vært vellykket. Mens Yme ender som skrap, vil Goliat produsere olje i minst 15 år.
Begge utbyggingene viser at OD må bli mer kritisk til utenlandske operatører.
Og Eni Norges manglende kontroll med byggingen av Goliat FPSO bør interessere politikerne på Stortinget med tanke på senere tildelinger av operatørskap i Barentshavet.
Verken fellesskapet eller industrien tåler flere skandaler finansiert gjennom skattesystemet.
