Tommy Rudihagen er ansvarlig redaktør i Teknisk Ukeblad.

Kommentar: Energi for en schizofren verden

  • tumener

Markedets forkjempere hevder at handel mellom nasjoner er eneste vei til varig fred. Den europeiske union er tuftet på dette prinsipp. Å tro at verden kan enes om klodens energiressurser – og at energi kan handles globalt etter velfungerende markedsprinsipper – er likevel en dåres privilegium.

Lav prissensitivitet

Hovedgrunnen er at energi som innsatsmiddel i samfunnsutviklingen historisk ikke kan sammenlignes med noe annet produkt. Kostnaden og prisen på energi – for den som har hatt tilgang til det – har vært så lav at forbruket nesten aldri er stoppet fordi energibruk ikke lønner seg. Eller fordi folk ikke har råd.

Tvert om har verdien av å bruke energi langt oversteget kostnaden, noe som har gjort prissensitiviteten på forbrukssiden uendelig lav.

Energi har vært en fortryllende katalysator i samfunnsutviklingen.

Oljeavhengig

Dette har likevel ikke vært uproblematisk. Fordi kostnaden ved å skaffe energi har vært langt lavere enn betalingsvilligheten, har eierne av energiressursene hatt stor makt. Uttrykket «addicted to oil» beskriver nettopp dette på en fortreffelig måte.

Ekstra problematisk blir dette når eierne av energiressursene er noen andre enn ens egne nære venner. Og ressursene ikke lenger er uendelige.

Det er der verden er i dag.

Fire grupper

Svært overforenklet er energiverdenen nå delt inn i fire grupper. Nederst i hierarkiet er de som har verken utvikling eller energi. Øverst er de som har både utvikling og energi. Som nevnt henger disse to tingene tett sammen, noe som nok er en viktig grunn til at Norge havner i sistnevnte gruppe.

Mest interessante er likevel gruppene mellom. Den ene er gruppen av utviklede og rike land som har vendt seg til rikelig og billig energi, men som nå sitter med små egne energiressurser.

Den andre er raskt voksende økonomier som har energiressurser, men i ulik grad tilstrekkelig til å dekke den eksploderende etterspørselsveksten.

Russisk vekst

Landet som har beveget seg raskest i dette hierarkiet siste årene er den gamle storheten i øst – Russland. Etter ti år med fallende anseelse og makt, sitter bjørnen i øst nå med en stadig sterkere økonomi og med energiressurser som, tross økende innenlands etterspørsel, gir enorme eksportmuligheter.

Det er ikke sikkert russerne ser det som sin oppgave å bruke disse enorme ressursene til å løse energiutfordringen for EN verden. Tvert om er det naturlig – slik andre gjennom historien også har gjort – å bruke ressursene til å maksimere sin egen økonomiske og politiske makt. De vil til topps i hierarkiet.

Og som kjent er selgerens makt størst når han er den eneste leverandør, men har flere tørstende kunder.

Russland og Gazprom skjønner dette.

Europa-strategi

Mot Europa har strategien den siste tiden derfor vært å sikre at kontinentet ikke framstår som EN kjøper, men som flere kunder som konkurrerer om den samme russiske gassen. Gjennom bilaterale avtaler med enkeltland har de til nå greid å stoppe EUs forsøk på en samlet forhandlingsstrategi.

Samtidig forsøker de å møte europeisk skepsis mht. leveranseevne og troverdighet gjennom å prioritere utbygging på Yamalhalvøya, samt nye gassrør mot Europa. De vil for all del unngå at Europa må se andre veier etter trygge gassleveranser.

I strategien ligger en nedprioritering av det mer kompliserte og usikre Sjtokman. Det vil ta for lang tid før gassen derfra kommer til at det vil dekke markedets mer kortsiktige behov.

Det er heller ikke usannsynlig at Gazprom vil prioritere videre utbygging av Sakhalin samt gassrør mot eksploderende markeder i øst, framfor Sjtokman. Dette gir økt tilgang til et voksende asiatisk marked, som igjen gjør russerne mindre avhengige av det europeiske markedet.

Og med rør både til Asia og Europa kan Russland og Gazprom på sikt spille disse to markedene opp mot hverandre.

Vil ha makt

Gazproms planer er helt i tråd med vanlige forretningsstrategier for å sikre best mulig priser og markedsposisjon. De vil bli større. Og de vil ha makt.

Russerne er ikke alene om å tenke slik. Tvert om er det som skjer i Russland i tråd med hvordan en kan forvente at ressursrike nasjoner vil tenke i tiden som kommer.

På den andre siden sitter europeere og amerikanere og skjelver i knærne. Hva blir de økonomiske og politiske konsekvenser av at energi ikke lenger er et gode som prises langt lavere enn nytteverdien?

Det er ikke sikkert – selv om historien viser det motsatte – at situasjonen medfører konflikter som ikke kan løses ved forhandlingsbordet.

Det er likevel relativt sikkert at situasjonen ikke akkurat virker samlende for den verden vi lever i.