(Foto: Colourbox/BI)

KOMMENTAR: OLJEPRISEN

«Bak kulissene foregår et høyt spill om oljeprisen»

TU-bidragsyter Øystein Noreng maner til nøkternhet.

Bak kulissene foregår et høyt spill om oljeprisen. Standhaftige rykter beretter om diskrete kontakter mellom Russland og Saudi-Arabia.

Russlands ønske skal være en oljepris på USD 70-80/fat, Saudi-Arabias ønske skal være at russisk teknisk og militær bistand til Iran stanses eller i et hvert fall trappes ned.

I teorien kan dette kanskje være grunnlaget for en hestehandel, men det er mange skjær i sjøen.

Kan øke oljeeksporten

Umiddelbart gjenstår avklaringen om atomavtalen med Iran blir godtatt av USAs kongress. Per dags dato synes sjansene å være 50/50.

Dersom avtalen skulle komme i havn og sanksjonene heves, vil Iran på forholdsvis kort tid kunne øke sin oljeeksport med kanskje 1 million fat/dag.

Med utenlandske investeringer og teknologi ville landets oljeeksport trolig kunne øke med ytterligere 2 millioner fat/dag. Dagens utvinningsgrad av iranske oljefelt ligger på 15-20 prosent, langt under nivået i f.eks. Nordsjøen og USA.

Derfor kan det være forholdsvis enkel oppgave å øke utvinningsgraden og dermed oljeeksporten uten omfattende, kostbare og tidkrevende investeringer i nye felt.

Med dette i sikte står internasjonale oljeselskap i kø for å komme inn i Iran, også amerikanske oljeselskap. Med en atomavtale i havn vil Iran mest sannsynlig søke å reintegrere seg i verdensøkonomien og i internasjonal politikk og dempe konflikter i nabolaget, Midtøsten.

Iran vil derfor ha interesse av en politisk forsonlig linje overfor Saudi-Arabia, til tross for rivalisering i oljemarkedet.

Et nært forhold til Irak styrker uansett Irans stilling i nærområdet. Likevel vil Iran ha en interesse av avspenning i Gulfen og i oljemarkedet.

Les også: Denne «norske» oljegrafikken har blitt et tema i valgkampen i Alberta

Konkurranse

Ut fra dette perspektiv kan det ligge an til en konkurranse om markedsandeler mellom Iran, Irak og Saudi-Arabia.

Iraks oljeeksport ligger an til å øke betydelig, først og fremst fra sørlige felt gjennom Gulfen, men også fra kurdiske områder i nord, gjennom Tyrkia.

I tillegg investerer Saudi-Arabia og de øvrige Gulfstatene i større kapasitet. En samlet utvinningskapasitet for Gulfstatene på 20 millioner fat/dag i 2020 kan være et rimelig anslag.

Dette innebærer ikke at Gulfstatene vil produsere fullt ut, men at de vil ha ledig kapasitet som en trussel mot konkurrentene i forsvaret av sine interesser i oljemarkedet, nemlig konkurransedyktige, moderate priser og en betydelig markedsandel for seg selv.

Selv om utfallet ikke skulle bli en åpen priskrig, er utsiktene i dette tilfellet at større volum fra produsenter med lave kostnader helt naturlig vil presse oljeprisen nedover.

Tendensen forsterkes av strukturutviklingen i oljemarkedet. Det blir flere selgere av olje og færre store kjøpere når Nord-Amerika blir selvforsynt, flere mindre afrikanske land blir eksportører og importen i økende utstrekning konsentreres om noen få store asiatiske land, først og fremst Kina og India.

Strukturutviklingen synes på denne måten å falle sammen med Gulfstatenes langsiktige interesser i oljemarkedet.

Forhandlingsbrudd

Dersom atomavtalen med Iran skulle bli forkastet av kongressen i Washington, vil selvsagt USAs sanksjoner bli opprettholdt og amerikanske oljeselskap utelukkes.

Fordi USA i dette tilfellet vil fremstå som ansvarlig for et forhandlingsbrudd, vil FN mest sannsynlig heve sanksjonene, sammen med asiatiske og afrikanske land, Russland og etter hvert EU.

Et slikt utfall vil styrke grunnlaget for et nærmere samarbeid med Russland og Kina. Uten en atomavtale vil forholdet til USA forbli spent. Iran vil i dette tilfellet ha en sterkere interesse av et sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland.

Iran vil heller ikke ha interesse av et forsonlig forhold til Saudi-Arabia, som fortoner seg som en støttespiller for USA og som en rival i oljemarkedet. Et mulig utfall kunne være et nærmere militært samarbeid med Russland. Uten en atomavtale med USA vil Iran ha mindre interesse av avspenning i Gulfen og i oljemarkedet.

I dette tilfellet vil Iran trolig tre inn i Shanghai Cooperation Organization, SCO, senest i 2016, kanskje allerede i år. India og Pakistan vurderer også medlemskap,

Konsekvensen vil kunne bli en akse Moskva-Teheran, kanskje forlenget til Baghdad og Damaskus. På denne måten vil Russland igjen kunne bli en politisk maktfaktor i Midtøsten.

Irans planer for opprustning synes i denne omgang å ha et defensivt siktemål, å hindre et angrep. Det er lite trolig at Iran vil opptre som en militær trussel mot Gulfstatene når politiske intriger kan være mer effektive og mindre risikofylte. Irans økende innflytelse i Irak er et godt eksempel.

Les også: Antallet rigger i USA er halvert siden desember. Nå stiger oljeprisen

Oppskrift på konflikt

Et slikt utfall kan være en oppskrift på konflikt i Midtøsten og et ustabilt oljemarked. I første omgang vil Saudi-Arabia og de øvrige Gulfstatene kunne svare på en akse Moskva-Teheran med å øke oljeutvinningen for å få prisen ned for å svekke Iran og Russland økonomisk.

I neste omgang vil imidlertid Gulfstatene kunne trues politisk av iranske intriger, kanskje med støtte av Irak, med henblikk på destabilisering, lavere oljeutvinning og høyere oljepriser.

I skjæringspunktet mellom interessemotsetninger i oljemarkedet, sosiale, etniske og religiøse spenninger, i tillegg til geopolitikk, er det rikelig med konfliktstoff i regionen; det vil lett kunne ha en kortsiktig innvirkning på oljemarkedet.

Utsikter til uro og konflikt i Midtøsten vil denne gang imidlertid kunne ha mer kortvarige virkninger på oljeprisen. Grunnen er skiferolje som nå synes å legge et tak på den langsiktige prisutviklingen på olje.

Ut fra Gulfstatenes synspunkt har lave oljepriser begynt å gi uttelling; boreaktiviteten i USA er betydelig redusert, veksten i USAs oljeutvinning avtar, kanskje er det utsikter til volumnedgang.

Betingelsen er at oljeprisen holder seg moderat. Det er uvisst på hvilket prisnivå USAs oljeutvinning igjen vil kunne ta seg kraftig opp, men det er neppe særlig høyere enn $70/fat.

På denne bakgrunn kan Gulfstatene av forsiktighetshensyn ha en interesse av oljepriser på $50-60/fat. Et viktig poeng i denne sammenheng er at både India og Kina som store importører har en interesse av moderate oljepriser, i motsetning til Russland og Iran. Derfor har ikke ovenfor nevnte SCO entydige interesser i oljemarkedet.

Nøkternhet

Konklusjonen er at selv med rikelig politisk sprengstoff i Midtøsten er det klokest å bevare en viss nøkternhet rundt oljeprisen. Markedet har knapt latt seg påvirke av krigen i Jemen.

En avsperring av stredene Bab-el-Mandeb eller Hormuz ville umiddelbart føre til skyhøye spotpriser på olje, men USAs marine ville trolig kunne rydde stredene på kort tid, kanskje med bistand av India og Kina?

Nye tider gir nye realiteter i oljemarkedet. Resten av verden vil måtte tilpasse seg, ikke minst høykost-oljeprodusenter som Canada, Norge og Russland.

Les også: De har satset hus og bil på en oljeteknologi de ikke får på markedet