Klima og de politiske utfordringene

  • forum

MILJØ: Direktør Pål Presterud klaget sin nød i TU 2608 og legger politikerne på sin hoggestabbe for manglende fremdrift mot mindre utslipp av klimagasser. Han har rett i den manglende fremdrift. Enklest kan dette avleses i tallene fra BP i deres årlige oversikt over produksjon og forbruk av olje, naturgass og kull. Det aller, aller meste av dette blir forbrent og dannede klimagasser havner i vår felles atmosfære. Politikernes beslutning om å øke bensinavgiften med 10 øre pr. liter viser bedre enn noe annet hvor hjelpeløse våre politikere er innen dette spørsmålet. Deres problem på den andre siden er at her må mange gå i takt, det være seg andre land og konkurrenter på den ene siden og politikernes velgere på den andre siden.

StatoilHydro forteller oss at «Alle må gjøre litt. Vi må gjøre litt mer». Jeg vil tro at dette er for forsiktig formulert. Vi kan alle gjøre mer enn «litt». StatoilHydro kan og bør gjøre ganske mye. Jeg laget for et par år siden et regneark som jeg kalte «CO 2-selvangivelse». Der var det mulig, rimelig grovt å beregne de CO 2-utslipp som var resultatet av beslutninger som den enkelte person eller familie tok i løpet av året. Det var tatt hensyn til transport, boligoppvarming og maten vi spiser. Det var ikke tatt hensyn til CO 2-utslipp knyttet til de anskaffelser vi gjør. Konkrete tall innenfor disse områder viste at vi 4,7 millioner nordmenn kunne bidra en god del, hvis vi ville og hvis vi fikk en klar og entydig oppfordring til det.

Den andre siden av det å engasjere oss alle til å være med på klimadugnaden, er at den politiske påvirkning ser ut til i stor grad å gå nedenfra og oppover. Vi har fått et demokrati med yrkespolitikere som er sterkt opptatt av gjenvalg. Dette fører til at oppfatningene hos velgerne styrer hva våre politikere gjør eller ikke gjør, på godt og vondt. Når det gjelder klimadugnaden, kan det derfor være nødvendig at de mange oppfordres og stimuleres til å være med, hver innenfor sine muligheter. Dersom dette blir en folkebevegelse med bred oppslutning, vil også politikerne følge etter med nødvendig overordnede beslutninger og bevilgninger. Så lenge velgerne ikke er engasjert, er det lite sannsynlig at partiene vil gjøre noe som monner. Da er det mer nærliggende med symbolske handlinger som de 10 øre pr. liter på bensinprisen. En annen symbolsk handling som det skrytes av er å elektrifisere plattformer i Nordsjøen med «vannkraft» fra land. Realiteten i dette regnestykket er at den globale effekt er minimal på CO 2-utslippet. Det kan til og med hende at vi totalt sett får et større utslipp av CO 2 globalt. Et annet eksempel er utbyggingen av Gardermoen med en ny terminal og muligens en ny tredje rullebane. Det miljømessige alternativet til dette tør ikke våre politikere å fremme fordi det ikke har en rot i velgermassen. Hvorfor har vi ikke tidligere argumentert slik at vi i større grad har fått med flest mulig av fotsoldatene? Kanskje også direktør Pål Presterud ser viktigheten av å medvirke til en slik påvirkning i fremtiden?

Per A. Løken, Hagan