Klikk-klakk fra gamle dager

  • ohm




Hun var den heteste kandidaten til den ledige prosjektsjefjobben. Vi kunne se at både hun og direktørene lo kontrollert.

– Ryktene sier at hun kommer til å få jobben, sa jeg.

– Hm, sa Andreas Ohm. Han hadde en vind i ansiktet nå. Det blåste friskt i kinnene hans.

– Du må ha kjent henne svært godt siden du rødmer nå, sa jeg.

Han stivnet på stolen.

– Det er lenge siden, sa han mens han nøye studerte espressomaskinens oppbygning og vi hørte en svak svisjelyd fra glassdører som åpnet og lukket seg.

– Hallo, Andreas, sa kvinnen.

– Anne, svarte han.

– Du er blitt eldre. Men du har fortsatt den gutteaktige sjarmen, sa hun.

– Hrmf, sa Andreas.

– Men jeg må stikke. Får jeg denne jobben, ses vi nok snart, sa hun og feide klikk-klakkende ut av lokalene.

Hun etterlot seg kilende parfymeduft og svanger stillhet.

Jeg kikket på ingeniørøkonomen. Han bladde heftig i avisa med urolige fingre. Vinden i trynet hans hadde ikke løyet. Øreflippene hans glødet.

Han merket at jeg så på ham. Men han løftet ikke blikket.

– Var dere kjærester?

– Nei, sa han lavt og kikket rundt seg. – Vi var elskere, sa Andreas Ohm.