Klart for bemanning

Washington, DC/Houston:

Mange både i øst og vest trakk et lettelsens sukk da den russiske serviceseksjonen Zvezda ble skutt opp fra Baikonur 12. juli og automatisk tilkoblet Zarja/Unity 26. juli i år. Nøkkelseksjonen var riktignok mer enn to år forsinket som følge av Russlands dårlige økonomi, men selv om oppskytningen hadde foregått etter planen i april 1998, ville monteringen av romstasjonen likevel ha ligget etter tidsskjemaet. USA har nemlig også hatt problemer, spesielt med programvaren til laboratorieseksjonen Destiny, bekrefter romsenteret i Houston til Teknisk Ukeblad.

Nå skal de fleste amerikanske problemene være løst, mens det fremdeles knyttes en del usikkerhet til Russlands videre deltagelse i det kolossale romstasjonprosjektet. Fly- og romorganisasjonen Rosaviakosmos har for eksempel fortsatt ingen garanti for statlig støtte til bygging og oppskyting av ubemannede Progress forsyningsfartøyer og bemannede Sojus romfartøyer i 2001. Byggingen av romfartøyer og bæreraketter er foreløpig finansiert av leverandørene selv. Dessuten er utvikling og bygging av enkelte andre, permanent tilkoblede russiske seksjoner fremdeles i det blå.

Ny monteringsplan

Etter Zvezda-tilkoblingen kom NASA i august med en ny monteringsplan, Revisjon F. Ifølge denne planen skal det første mannskapet, Expedition 1, skytes opp 30. oktober med en russisk Sojus TM. 18. januar 2001 kommer turen til den amerikanske laboratorieseksjonen Destiny med en romferge på STS-98. 15. februar 2001 følger Leonardo, den første av tre italienskbygde forsyningsseksjoner, med romfergen på STS-102. Den vil i tillegg ha med seg Expedition 2-mannskapet opp og Expedition 1 ned.

Rafaello, italienskbygd forsyningsseksjon nummer to, blir skutt opp 19. april 2001 med en romferge på STS-100, som også medfører stasjonens kanadiskbygde manipulatorarm. De italienskbygde forsyningsseksjonene tas med ned igjen når de er tømt, men 21. juli 2001 blir nummer tre, Donatello, skutt opp med en romferge på STS-105. Denne fergen skal dessuten frakte Expedition 3-mannskapet opp og Expedition 2 ned.

ESAs Columbus

I oktober 2003 skal en romferge levere en komplisert kanadisk gripeinnretning for manipulatorarmen, og i april 2004 skal ESAs første forsyningsseksjon av typen ATV (Automated Transfer Vehicle) opp med en Saturn 5. I mai 2004 er turen kommet til den japanske laboratorieseksjonen Kibo, tidligere kjent som JEM (Japanese Experiment Module), mens den europeiske laboratorieseksjonen Columbus skal opp i oktober 2004.

I april 2006 vil monteringsprogrammet bli avsluttet med romfergeoppskytingen av en japansk/amerikansk sentrifugeseksjon.

42 oppskytinger gjenstår

Monteringsprogrammet er naturligvis langt mer omfattende enn hva dette utdraget gir inntrykk av. Fra nå av dreier det seg nemlig om totalt 42 oppskytinger før stasjonen er ferdig – 35 med romfergen, fire med Sojus bæreraketter, to med Proton og en med Ariane 5. Tilsammen skal over 100 seksjoner og større deler på plass, noe som også vil kreve omkring 155 arbeidsøkter ute i rommet.

Fortsatte endringer i programmet er uunngåelig, blant annet kan flere forsyningsferder bli satt opp etter behov. Dessuten er nye seksjoner på trappene.

Nytt motorsystem?

I tilfelle Zvezda skulle bli ytterligere forsinket, eller ødelagt i en mislykket oppskyting, bestemte NASA seg ganske tidlig for å bygge en såkalt ICM (Interim Control Module). Senere, i 1998, ble arbeid startet på den adskillig større USPM (US Propulsion Module). ICM skulle sørge for baneheving og stillingskontroll, men ikke ha oppholdsfunksjon. Konstruksjonen ble basert på utstyr utviklet for militært bruk, og prisen anslått til 168 millioner dollar. Hvis noe hadde skjedd med Zvezda, var planen å skyte opp ICM i desember i år. Med Zvezda på plass ble imidlertid ICM-prosjektet lagt på hyllen.

På det tidspunktet stoppet NASA også alt arbeid på Motorseksjonen. Hensikten med denne seksjonen var i utgangspunktet å skaffe et fremdriftssystem med en ytelse mer eller mindre tilsvarende Zvezdas. Konstruksjon/bygging skulle utføres av Boeing, og meningen var å bruke så vel stillingskontrollmotorer som en manøvreringsmotor fra romfergen. Prisen var stipulert til 540 millioner dollar, men selvfølgelig vokste planene i omfang over tid. Til slutt skulle Motorseksjonen bygges som erstatning for hele Zvezda, altså utstyres med et oppholdskvarter i tillegg. Dermed ble prisen minst 742 millioner dollar, til stor irritasjon for NASA og politikerne i Kongressen: Boeings overskridelse som hovedkontraktør var stor nok fra før.

På den annen side ville NASA gjerne beholde en reserve for mulighetene blant annet Zvezda og Progress gir for baneheving og manøvrering for å unngå romskrap. Slik det ser ut i øyeblikket, kan det derfor bli bygget et forholdsvis enkelt US Propulsion System rundt en Node eller Knutepunktseksjon brukt til strukturell prøving.

Bemanningen

William M. Shepherd pluss de to russiske kosmonautene Juri P. Gidzenko og Segei K. Krikaljov fra Expedition 1 vil innlede en kontinuerlig bemanning av stasjonen, kanskje over 15 års varighet. Shepherd skal være stasjonssjef i de ca. fire månedene Expedition 1 oppholder seg ombord. På denne tiden skal en lang rekke systemer – blant annet for oksygenproduksjon, karbondioksidfjerning og vannrensing – startes opp og prøves. Store mengder utstyr og forsyninger fraktet opp med romfergen og Progress må monteres eller plasseres i forutbestemte avlukker, dessuten vil mannskapet hjelpe til med det videre monteringsarbeidet. Foreløpig er det lagt planer for én arbeidsøkt utenfor stasjonen. Noe vitenskapelig arbeid kan det også bli mulighet for etter at den amerikanske laboratorieseksjonen Destiny kommer på plass.

Når Expedition 2-mannskapet ankommer og Expedition 1 returnerer til Jorden med en romferge på STS-102, vil det russiske Sojus TM romfartøyet forbli ved stasjonen som en midlertidig livbåt. For øvrig vil Expedition 2-mannskapet bestå av den russiske kosmonauten Juri Usachev (stasjonssjef) pluss de to amerikanske astronautene James S. Voss og Susan J. Helms. Oppholdstiden skal være omkring 150 dager, altså noe lengre enn Expedition 1, som skal være der fire måneder.