Forskningen på stamceller går fort. Nå kan de brukes til å lage nærmest hva som helst. (Bilde: Colourbox)
Joel Glover, direktør ved The Norwegian Center for Stem Cell Research i Oslo.

STAMCELLEFORSKNING

Kan programmering av celler reparere hjerner?

Fem spørsmål om celleprogrammering til stamcelleforsker Joel Glover.

  • nyeteknologier

Årets nobelpris i medisin gikk til forskerne som fant ut at det er mulig å gjenstarte og omprogrammere celler. Det betyr for eksempel at hudceller kan gjøres om til en type stamceller som igjen kan bli hvilken som helst celletype. Hvorfor var denne oppdagelsen så viktig?

– Det var en høyst fortjent pris til veldig spennende forskning. Lenge var det en allmenn oppfatning at modning og differensiering av celler var en enveisprosess. Når det ble klart at det gikk an å kjøre den prosessen i revers, var det et biologisk gjennombrudd som også åpnet mange nye muligheter for å bruke celler i både medisin og grunnforskning. Nobelpristeksten nevner det ikke, men når man kan lage pluripotente celler fra modne celler, trenger man dessuten ikke i like stor grad stamceller fra embryo. Dersom de induserte pluripotente stamcellene (iPS-cellene) viser seg å være like gode som de embryonale stamcellene (ES-cellene), har man eliminert denne etiske problematikken. Med omprogrammering av pasientens egne celler har man også eliminert risikoen for at kroppen skal avvise cellene.

Les også: Denne skal løse nakkeslengmysteriet

De to prisvinnerne gjorde sine oppdagelser for en tid tilbake. Shinya Yamanaka fikk hudceller fra mus til å bli iPS-celler i 2006. Hvor langt har forskerne på feltet kommet siden den gang?

– Det har skjedd veldig mye. Det finnes allerede et alternativ til iPS-celler, som kanskje kan bli den aller beste løsningen. Det er nemlig mulig å ta en moden celle og få den til å transdifferensiere direkte uten å gå via et stamcellestadium. Det er vist at man kan ta hudceller og gjøre dem om til nerveceller direkte på denne måten. Når det gjelder iPS-cellene og ES-cellene, er man så vidt kommet i gang med kliniske forsøk på mennesker. Vi ser dessuten at kliniske forsøk med adulte stamceller, som finnes i alle organer i kroppen, øker i antall hvert år.

Det har vært mange løfterike beskrivelser av fremtidens stamcellebaserte behandlingsmetoder - fra en kur mot Alzheimers til dyrking av nye organer. Er optimismen like stor i dag?

– I starten var det mange litt for optimistiske utsagn, men folk har moderert seg. Her er det viktig å tenke på kompleksiteten i det biologiske systemet man ønsker å reparere. Vev som er relativt homogent, som blod, hud eller ben, er enklere å behandle fordi det dreier seg om få celletyper. Hjernen består av minst 1000 ulike celletyper og har en veldig komplisert morfologi, så da blir det straks veldig vanskelig uansett hvor gode stamcellene er. Jeg tror egentlig at nevrologiske sykdommer kommer til å være vanskelige hele veien. Optimismen er der likevel, og det er stor aktivitet på alle fronter, ikke minst med hensyn til dyrking av nye organer.

Les også: Denne kan hjelpe lamme til å gå

Det er gode grunner til at stamceller fortsatt ikke er tilgjengelige som vanlig behandling for ulike sykdommer. Hva er farene?

– ES-cellene er pluripotente og kan altså lage hva som helst, også svulster. Ett av de store problemene er å kontrollere dem så vi bare får de celletypene vi ønsker, og ikke noe annet. Dette gjelder også iPS-cellene. De adulte stamcellene er de minst farlige, for de er allerede innsnevret når det gjelder hva de kan bli til. En rekke slike stamceller er relativt trygge å bruke.

iPS-celler kan også være nyttige til andre ting enn behandling. Hva er de viktigste mulige bruksområdene?

– Det største gjennombruddet med iPS-celler er nok at man kan ta celler fra pasienter med genetiske sykdommer, lage bestemte celletyper fra dem, og bruke dem til å studere sykdomsmekanismer i laboratoriet. I mange tilfeller er det veldig vanskelig å forske på sykdomsmekanismer i pasienten selv. Sykdomsmodeller med iPS-celler er derfor et stort gjennombrudd. Det er visse begrensninger, fordi en sykdom er en prosess som foregår i en kropp, men det gir uansett en innfallsvinkel man ikke hadde før. Ved å lage standardiserte celler av en bestemt type får du også en mye mer effektiv plattform for å teste medisiner. Å teste på dyr er problematisk, fordi det kan slå ut litt forskjellig i ulike individer og det er vanskelig å få klare svar, i tillegg til de etiske problemstillingene og kostbarheten. Det er alltid best å teste medisiner man skal bruke på mennesker på humane celler.

Les også:

Nanopartikler i fisk kan gi kur mot tuberkulose

Her ligger fremtidens antibiotika

Snart kan du få sprøytestikk uten smerter

Gir bedre bilder av kreft og hjertesykdommer