Kampen om kraftressursene









Etter en konsesjonsperiode på 60 år, tilfaller privateide vannkraft staten. Hjemfallsordningen var i utgangspunktet etablert for at privat og utenlandsk kapital kunne stå for en samfunnsnyttig kraftutbygging uten at allmennheten mistet kontroll over og verdiene av vannkraftressursene for evig og alltid. Fordi kommunene og fylkeskommunene pr. definisjon er en del av det offentlige, ble kraftutbygginger eid av disse, unntatt fra hjemfallsordningen. Nå er hjemfallsinstituttet under betydelig press, blant annet pga. mulig strid med EØS-avtalens betingelser om fri etableringsrett og kapitalflyt. At private og offentlige eiere i dagens markedsbaserte energimarked har ulike arbeidsbetingelser, anses som uakseptabelt.

Samtidig er det bred politisk enighet om at hjemfallsretten ønskes videreført som et av flere virkemidler for å sikre det offentliges kontroll over og verdi av vannkraftressursene. Løsningen må da være en konsesjons- og hjemfallsordning som likestiller private og offentlige eiere. En ny hjemfallsordning må således også medføre hjemfall til staten for kommunalt og fylkeskommunalt eide kraftverk, etter konsesjonsperiodens utløp. Forslaget fra det offentlige utredningsutvalget er en lik konsesjonsperiode for alle kraftverk på 75 år fra lovtidspunkt. Ved hjemfall vil 1/3 av verdien beholdes av eier/konsesjonær, mens 2/3 tifaller det offentlige. Inntil 1/3 av verdien tilfaller vertskommunen.

Sett i forhold til dagens løsning, gir forslaget en økning av verdiene i private eierskap og en svekkelse av verdiene i kommunale og fylkeskommunale eierskap. For kommunale eiere med private kjøperinteresser på døren, kan salgsverdien likevel øke. En privat kjøper vil nå kunne regne investeringen mot en kontantstrøm på 75 år (mot tidligere 60 år), samt legge til grunn å sitte igjen med 33,33 prosent eierandel etter 75 år (mot tidligere 0). Problemet for den kommunale eieren er at om de ønsker å fortsette eierskapet, eller har en potensiell offentlig kjøper, gjelder det samme. Den tidligere uendelige kontantstrømmen må i fremtiden antas å stoppe etter 75 år.

Selv om nåverdien av kontantstrømmer 75 år frem i tid ikke er særlig stor, gir dette grunnlag for en forståelig debatt. Når det totalt prates om verdier for mange hundre milliarder kroner, er selv små promiller mange penger.

Enkelte påstander om at utvalgets forslag gir press på kommunalt salg av kraftverk, og at det er lønnsomt å selge tidlig i en 75-års konsesjonsperiode, er likevel feil. Det er riktig at salg tidlig i perioden gir kjøper flest år med positiv kontantstrøm før hjemfall, og derfor høyest pris. Jo lenger ut i perioden, desto færre år igjen før hjemfall og desto lavere pris. Årsaken til dette er jo at nåværende eier, før et eventuelt. salg, har tatt ut deler av verdien i form av utbytte. Salgsprisen går kun ned tilsvarende de verdier nåværende eier tar ut før et eventuelt salg. Forslaget er således nøytralt i forhold til om og når kommunale eiere bør selge sine eierdeler.

Det motsatte ville, etter mitt skjønn, være en katastrofe. Dette skyldes ikke ønsket om at norske energiressurser som prinsipp alltid skal være på norske eller offentlige hender. Heller tvert i mot. Årsaken er rett og slett at jeg tror avhending av offentlig eid produksjonskapasitet ikke kan skje til en pris som reflekterer den verdi vannkraften vil ha i tiårene fremover. Salg nå vil rett og slett være dårlig butikk.





Utredningsutvalget har gjort en god jobb. Så er det opp til kommunene, fylkeskommunene og staten innbyrdes å slåss om verdiene av de offentlig eide ressursene. Vi får bare håpe denne kampen ikke ender med at fattige kommuner avhender sitt arvesølv til spotpris for å redde de nærmeste års økende trygde- og helseutgifter.

Tommy Rudihagen