Journalist Kjell Rønningsbakk hadde en tukronikk med denne tittel i nummer 5 av TU. Han ga en fremstilling av den omstrukturering som pågår innen det norske energisystem. En omstrukturering fra flere hundre bedrifter til et antall som bør kunne gi vesentlig bedre effektivitet og lavere priser til forbrukerne dersom den gjennomføres på en god måte. Den utvikling som har skjedd i de siste ti årene har med all tydelighet vist at det system som de offentlig eide kraftselskapene hadde bygget opp gjennom omkring 100 år langt fra var optimalt. Det var foretatt en betydelig overinvestering samtidig som det var en overbemanning med klare potensialer for effektivisering. Særlig sett fra forbrukerens synsvinkel ga dette regime høyere priser enn det kunne ha vært. Det var heller neppe optimalt sett fra eiernes synsvinkel dersom disse forsøkte å måle avkastningen i forhold til det de hadde investert.
Rønningsbakk argumenterer for fortsatt offentlig eierskap og mot at utenlandske eiere kommer inn, det være seg svenske eller fra andre nasjoner. Er han redd for at historien med selskap som Freia eller Viking i Askim skal gjenta seg? Taler han forbrukernes interesser eller hva er hans motivasjon for argumentasjonen?
La oss starte med parallellen til de norske selskap som over årene er blitt kjøpt opp av svensker eller andre utlandinger for deretter over noen tid å ha blitt lagt ned eller flyttet til utlandet. Vil det kunne skje med norsk kraftforsyning? Selvfølgelig ikke, hverken for vannkraftanleggene som ligger der vannet og fallet er, eller for kraftfordelingssystemet. Anleggene er fysisk knyttet til den geografiske plassering som de har. Kundenes interesse er at disse anleggene drives så effektivt som mulig til lavest mulig pris. Forutsetningen for dette er at konkurransen innen produksjon av kraft er reell og at monopoloppgavene knyttet til transport av elektrisitet utføres effektivt under kontroll fra Regulatoren, NVE. En effektiv konkurranse oppnås dersom det er et rimelig antall aktører uten at noen enkelt eller gruppe er så store at de har markedsmakt. Ansvaret for å unngå at noen får markedmakt har myndighetene via konkurranseloven.
Det er allerede et åpent spørsmål om vi ikke har fått konstellasjoner med markedsmakt i et hvertfall i perioder under gitte markedssituasjoner. Den klart uttrykte målsetning som de store statseide kraftprodusenter i Finland, Sverige og Norge har, tegner ikke godt for en reell konkurranse i femtiden. Allerede i dag har disse selskapene så store markedsandeler i hvert av sine hjemland, og i Skandinavia samlet, at konkurransemyndighetene burde vært på banen ved nye oppkjøpsplaner.
I stedet for å skremme med utenlandske eiere tror jeg det vesentlige for norske forbrukere er at Konkurransetilsynet gjør jobben sin og sørger for at vi ikke får noen store aktører innen den konkurranseutsatte del av kraftforsyningen. Dette vil være den beste garanti for at kraftprisen holdes i sjakk over tid. Det overordnede ansvar for et effektivt transportsystem har NVE og de viser gode takter i det arbeidet. Dersom disse to myndighetsorganene gjør jobben sin, er spørsmålet om det er så viktig hvem som er eiere. Det kan til og med hende at et eierskap til denne industrigren ikke blir spesielt interessant, særlig ikke for lite profesjonelle eiere. Det kan hende at i ettertid vil det vise seg at det optimale tidspunkt for å trekke seg ut av denne næring for offentlige eiere, allerede er passert. Dette vil dog være avhengig av om Konkurransetilsynet våkner og gjør jobben sin eller om de forsetter å se mellom fingrene på at statseide selskaper skaffer seg en markedsmakt som de vil kunne utnytte til egen fordel.
