kampen om elmarkedet

Ingenting skjedde da det åpne markedet kom med innføring av energiloven fra 1. januar 1991, mens det første året med felles norsk-svensk kraftmarked i 1996 var preget av både høye kraftpriser og tidenes oppkjøpsrally. Eiendeler for 22 milliarder kroner skiftet eier dette året. Siden har oppkjøpsbølgen rullet videre med uforminsket styrke. Kampen står om markedsandeler og om hvem som skal ha de årlige milliardinntektene fra elkundene i Norden.

I Norge har blant annet den svenske kraftgiganten Vattenfall kjøpt seg inn i kraftomsetningen i Fredrikstad og i Oslo Energi. Finske Fortum har kjøpt seg inn i Ishavskraft. Nå har Vattenfall vært på handletur i Tyskland, mens de har overdratt eierandelen i Fredrikstad til svenske Sydkraft.

Til midten av august 2000 var det omsatt eierandeler i norske energiverk for nærmere 14 milliarder kroner. Det var tre milliarder mer enn hele året før. Eierandeler for vel fem milliarder kroner var fortsatt til salgs. Ved årsskiftet så dermed eierandelomsetningen i 2000 ut til bli dobbelt så stor som i 1999.

Desentralisert

Kraftforsyningen i Norge har vært desentralisert og offentlig eid. Nå selger en rekke kommuner seg ut av energiverk, men kjøperne har så langt også i all hovedsak vært offentlig eid. Vi ser regionale samlinger som Bergenhalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) som tar mål av seg til å samle Vestlandet til et kraftrike.

Lenger nord har eierkommunene innlemmet en rekke energiverk i Tussa, men i Trøndelag har forsøkene på å slå sammen Trondheim Energiverk og TrønderEnergi for å sikre offentlig, regional kontroll med kraftforsyning i landsdelen foreløpig ikke lykkes.

I Agder-fylkene er de tre energiverkene Vest-Agder Energiverk, Kristiansand Energiverk og Aust-Agder Kraftverk slått sammen til Agder Energi. I Rogaland er elforsyningen samlet i Lyse Energi. Nå kan nye oppkjøp ende med at Lyse fusjonerer med Agder Energi og danner Norges nest største kraftkonsern.

Statkraft kjøper opp

For å hindre at utenlandske giganter som svenske, statseide Vattenfall plukker norske energiverk ett for ett, er Statkraft tildelt rollen som den norske stats redskap i den omfattende omstruktureringen som nå skjer.

Vattenfall tok allerede i 1996 mål av seg til å sikre seg kontrollen med 10 prosent av kraftforsyningen i nabolandene, ifølge interne dokumenter fra Vattenfall. Dette greide den svenske kraftkjempen raskt i Finland. Konsesjonslover og streng kontroll med lønnsomheten i nettdrift har gjort at norske nett og kraftstasjoner ikke er gått over på utenlandske hender. Derimot har Vattenfall sikret seg en hand på rattet i kraftomsetningen i Norge gjennom kjøpet av 49 prosent av aksjene i Oslo Energi og i Fredrikstad Energiverk as.

Statkraft har kjøpt seg opp til å bli den største industrielle eieren i Sydkraft, Sveriges nest største energikonsern. I Norge er Statkraft i ferd med å danne en tung gruppering etter at konsernet har også gått inn som eier i Oslo Energi Produksjon as, BKK, Skiensfjordens kommunale kraftselskap (SKK), Vestfold Kraft og Hedmark Energi.

I fjor ble Statkrafts egenkapital styrket fordi det er viktig å ha et sterkt Statkraft for å møte den skjerpede konkurransen i kraftmarkedet. Statkraft bør bidra sterkt til forvaltningen av offentlig kapital, sikre norsk offentlig eierskap og opprettholde vannkraftkompetansen. Forpliktelsene overfor kraftintensiv industri tilsier at Statkraft gis tilstrekkelig styrke, mente Bondevik-regjeringen og stortingsflertallet.

Folkelig kontroll

Forgjengerne sikret gjennom konsesjonslovene i første del av forrige århundre at verdiene i vannkraftressursene har tilfalt folket gjennom kommunalt og statlig eie av elforsyningen. Det er viktig å slå ring om det offentlige eierskapet for å hindre at styringen med kraftforsyninga flyttes ut av landet og i framtida blir styrt fra fremmede metreopoler eller lukkede direksjonsrom i børsnoterte konsern.

Bygdefolk nær kraftanlegg og forbrukerne har kanaler for å påvirke norske offentlige eiere, men de har i praksis ingen mulighet til å øve innflytelse på store flernasjonale kraftkonserner hvor amerikanske og engelske storaksjonærer har det avgjørende ord – eller utenlandske kraftkonserner som er eid av en annen stat, slik som Vattenfall.

Energinasjon?

Når Norge først har vært en pådriver for å skape et nord-europeisk kraftmarked, er det viktig å sikre elforsyningen rammevilkår som gjør at den kan konkurrere med de utenlandske gigantene, som gjør tunge norske regionale energiverk til dverger når de møtes på markedet.

Samtidige er det viktig å slå ring om det som har vært et særpreg med elforsynigen i Norge: Folkevalgt kontroll og styring gjennom offentlig eierskap. Dersom Norge skal være en energinasjon ikke bare på olje og gass, men også på elektrisitet, trenger vi minst én gruppering som i det minste kan rekke de utenlandske gigantene et stykke over knærne.