UENIG I UD-KRITIKK: - Mye av den kritikken UD fikk etter angrepet, mener jeg var ubegrunnet. Det er fryktelig tragisk at Carsten døde, men jeg ser ikke at noe kunne vært gjort annerledes fra UDs side for å redde liv i den situasjonen som oppstod etter at skuddene var falt, sier Bjørn Svenungsen. (Bilde: Jannicke Nilsen)

– Jeg våknet og var overrasket over at jeg var i live

  • Kraft

Bjørn Svenungsen (42)

  • Utdannelse: Cand. phil. med hovedfag i historie fra NTNU, hvorav ett semester ved universitetet i Durban i Sør-Afrika. UDs aspirantskole.
  • Bosted: Trulsrudmarka i Lommedalen, Bærum.
  • Familie: Gift med journalist Trude Blåsmo, en jente og en gutt på sju og ni år.

Bjørn Svenungsens hjerne innser at det er over. Han er i ferd med å forblø. Autopiloten har tatt kontroll over kroppen. På uforklarlig vis klarer han å dra seg bortover steingolvet mot hotell-lobbyen for å finne hjelp.

Kroppen fortsetter å jobbe for å finne løsninger, selv når alt er over, har han senere blitt forklart. Man slutter og tenke, og kroppen går fra impuls til handling etter innlærte mønstre basert på tidligere erfaringer.

Plutselig holder han en fremmed telefon i hånden. Hans egen telefon blir knust i biter da terroristen, utkledd som en afghansk politimann, retter en kalasjnikov mot ham. Skuddene splintrer i stykker deler av brystveggen og etterlater et stort hull.

Han klarer å trykke på ring-knappen. Telefonen ringer til siste oppringte nummer. Hvem han kommer til aner han ikke. Det er hans siste sjanse.

– Om en hvilken som helst annen person hadde svart på mitt anrop, ville jeg ikke sittet her i dag.

– Om en hvilken som helst annen person hadde svart på mitt anrop, ville jeg ikke sittet her i dag. FOTO: Jannicke Nilsen.

– Jeg blør og jeg dør

Anropet gikk til Merete Dyrud. At det er nettopp hun som svarer, er en av en rekke heldige tilfeldigheter som gjør at han overlever angrepet på hotell Serena i Kabul.

Dyrud jobbet på den norske ambassaden i Kabul, som har lånt Svenungsen en afghansk mobiltelefon for å redusere ringekostnadene. Nå sitter hun også i et rom på Serena og gjemmer seg, i samme lobbyområde som Svenungsen befinner seg i.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre og og følget befinner seg i underetasjen, og kan på grunn av den kaotiske situasjonen ikke forlate rommet.

– Jeg er skutt, jeg blør og jeg dør, hører hun gjennom telefonen.

Ble lagt på gårdsplassen

Dyrud forlater gjemmestedet, får med seg en tidligere britisk spesialsoldat. Etter kort tid finner de Svenungsen. Sammen med en annen tidligere irsk spesialsoldat utfører mennene avansert, livreddende førstehjelp.

Sårene forbindes med søppelsekker, en slange fra baren blir tredd gjennom nesen for å sikre oksygentilførsel. Etterhvert blir han lagt ute i kulden på gårdsplassen, stikk i strid med alle førstehjelpsbud, for å sikre rask evakuering dersom kjøretøy kommer dem til unnsetning.

– På dette tidspunktet er jeg helt i tåka. Så blir jeg fraktet i en sisu, et pansret militært kjøretøy, til et tsjekkisk feltsykehus på flyplassen. Det neste elementet av flaks er et geni av en lege som klarer å operere meg. Det var angivelig snakk om minutter før det var for sent. Så gikk jeg i svart.

Ukjent navn

Den nye kommunikasjonsdirektøren i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) er et ukjent navn for de fleste, inntil man husker de dramatiske bildene og historiene fra terrorangrepet i Kabul i Afghanistan 14. januar 2008.

Dagblad-journalisten Carsten Thomassen (38) dør i angrepet på Serena-hotellet. UD-ansatte Bjørn Svenungsen overlever.

Han har fortalt historien før, men gjentar den på forespørsel fra Teknisk Ukeblad.

– Fem døgn senere våknet jeg på Ullevål sykehus, veldig overrasket over å være i live.

FOTO: Jannicke Nilsen.

Behandlet i USA

En stund etter sykehusbehandlingen begynner Svenungsen å jobbe i kommunikasjonsavdelingen i UD igjen. Men han har smerter. Han som var en aktiv friluftsmann, kan plutselig ikke løpe. Å gå på hardt underlag, som asfalt, gir støt i hele kroppen.

– Ullevål-legene sa at de ikke kunne gjøre mer. Men UD hadde heldigvis en ledelse som var uenig. Sammen fant vi en spesialist i USA. Etter røntgenbildevisning og en ti minutter lang konsultasjon, sa legen: "I can fix this".

I fjor, på datoen 9/11, ble Svenungsen operert, bare noen kvartaler unna tomten hvor tvillingtårnene stod før de raste sammen etter flyangrepet i 2001.

– Det var litt spesielt. Hadde det ikke vært for 9/11 i 2001, ville terrorangrepet på Serena aldri skjedd. Jeg var tilbake på det amerikanske sykehuset til kontroll nå i starten av oktober. Nå er kroppen så bra som den blir, fikk jeg beskjed om. Det er ålreit å få satt et punktum.

Birken

– Har du fysiske plager fortsatt?

FOTO: Jannicke Nilsen.

– Jeg blir vel aldri helt bra, men i forhold til hvordan det kunne gått, er dette ingenting.

Det synlige beviset på Svenungsens rekonvalens fant sted i mars i år. Da gikk han, med minst 3,5 kilo på ryggen, den 5,4 mil lange rennet fra Rena til Birkebeiner skistadion på Lillehammer. I mars neste år skal han konkurrere mot sin egen tid.

– Det er ganske utrolig at du kan ta slike styrkeprøver etter hva du har vært igjennom?

– Ja. Jeg har vært veldig, veldig heldig.





Utenrikskarriere

I hele sin yrkeskarriere har Bjørn Svenungsen jobbet med internasjonale spørsmål. Mot slutten av 90-tallet jobbet han i Moldova, Kambodsja, Montenegro og Albania på oppdrag fra FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE).

I 1999 begynte han på Utenriksdepartementets aspirantskole. I 2001 dro han, kona og deres 6 uker gammel datter til ambassadetilværelse i Wien, Østerrike, etterfulgt av tre nye år ved den norske ambassaden i Ljublana i Slovenia.

I 2007 kom familien, som da var blitt til fire, hjem til Norge. Siden har Svenungsen jobbet i kommunikasjonsavdelingen i Utenriksdepartementet (UD), og er titt og ofte å se ved statsråd Jonas Gahr Støres side.

Men fra 3. januar neste år skal kommunikasjonsrådgiveren altså lede kommunikasjonsarbeidet til NVE.

Det er veldig stor kontrast mellom UD og NVE?

– Ja, det er et langt sprang, men kanskje ikke så langt som man skulle tro. Kommunikasjonsarbeid i UD er ikke så veldig forskjellig fra kommunikasjonsarbeid andre steder, som i NVE. Men rent faglig, ja, selv om UD er mer involvert i energi enn mange tror. Jeg håper og tror jeg har mye jeg kan bidra med i NVE.

– Er Serena-hendelsen en av årsakene til at du vil skifte jobb?

– Det vil jeg svare nei på. Men det er klart at det blir adskillig mye mindre reisevirksomhet nå enn i UD, og i balansen mellom familie og arbeidsliv vil nok det være av det gode. I hvert fall hvis du spør kona.

FOTO: Jannicke Nilsen.

Mennesket og naturen

Hvorfor vil du jobbe i NVE?

– Jeg liker å jobbe med saker der jeg føler jeg kan gjøre en forskjell. Det føler jeg i UD, og det tror jeg at jeg kan gjøre i NVE. Det er en institusjon som betyr mye, ikke bare for landet, men for mange mennesker, for eksempel i rasutsatte områder og i forhold til energisikkerhet. I alt som har med energi å gjøre, untatt olje og gass, er NVE i en nøkkelrolle. Jeg er imponert over hvor omfattende og komplisert forvaltningsområde NVE dekker. En annen ting som er forlokkende med NVE, er samspillet mellom mennesket og naturen. Jeg er selv veldig glad i friluftsliv.

Svenungsen vil ennå ikke ta stilling til sommerens "monstermast-debatt" ("Min kone jobber i Turistforeningen, det kan bli duket for diskusjoner ved middagsbordet"). Han har heller ingen "grand plan" for hvordan han vil lede kommunikasjonsarbeidet i NVE. Men noen tanker har han.

Vil gjøre NVE mer synlig

– Flom og skredforebygging er viktige, samfunnsnyttige oppgaver NVE utfører, som jeg tror blir viktigere i årene som kommer. Her gjør NVE allerede en kjempejobb. Her kan NVE bli enda mer synlige, ikke bare i forhold til aktørene, men også blant folk og i det offentlige ordskiftet.

Ingeniørfaget har aldri tiltrukket Svenungsen, selv om både far og bror er ingeniører.

– Det var aldri aktuelt. Men jeg går til jobben med stor grad av ydmykhet og respekt i forhold til de avanserte temaene NVE jobber med. Jeg vil nok bruke en del tid på å sette meg inn i de ulike fagfeltene. Det gleder jeg meg til, men jeg tror også det blir krevende.