Siri Legernes, konserndirektør Skanska (Bilde: Joachim seehusen)
Siri Legernes, konserndirektør Skanska (Bilde: Joachim Seehusen)
Siri Legernes, konserndirektør Skanska (Bilde: Joachim Seehusen)

- Jeg blir tent av å få til ting

  • Bygg

Siri Legernes

50 år gammel

Singel, skilt, en sønn på 11 år og en datter på 23

Født i Larvik, bor nå på Nesodden.

Utdannet arkitekt ved NTH og i Aberdeen i Skottland

Hun har jobbet med byfornyelse hos Lerche, Harildstad, Bakkmoen og hos Arkiforum før hun begynte hos Statens vegvesen i 1989, der ble hun i ni år.

Etter et par kortere besøk i konsulentselskaper startet hun sitt eget, Vista Analyse AS sammen med noen andre i 2001.

I 2003 hoppet hun av og begynte i Rådgivende Ingeniørers Forening, der hun ble til hun begynte som konserndirektør i Skanska i mars.

I 2003 så det ikke bra ut for RIF.

Å legge ned hele RIF ble diskutert.

Superwoman

I stedet valgte styret å hente Siri Legernes for å stable foreningen på beina igjen. Den jobben gjorde hun så godt at da hun 1. mars forlot RIF for å begynne som konserndirektør i Skanska, etterlot hun seg et RIF med klare ambisjoner om å bli enda mer synlig i samfunnsdebatten og politikken.

Ingen søknad

Nå ble Legernes nok en gang hentet til en jobb hun ikke har søkt, denne gang som konserndirektør i Skanska.

– Vi har et dårlig rykte som næring, hele næringen dessverre. Vi har jo et stort antall saker som bidrar til det ryktet. En viktig grunn til at jeg valgte å gå til Skanska, er at det er et selskap som jobber aktivt med etiske verdier. Det er jeg kjempeopptatt av, ikke bare profesjonelt, men også privat. Også i RIF la vi mye ressurser i etikk, ikke minst på grunn av vårt rykte og koblingen tilbake til rekruttering. Vi vet at unge mennesker er opptatt av samfunnsansvar, miljø og etikk. Der har vi en jobb å gjøre i denne næringen, etikk og miljø er viktig.

Umulius

Legernes er en slags byggenæringens vandrende selvmotsigelse. Ingen får møte med henne klokken åtte om morgenen. Sene møter er like vanskelige. Det hjelper ikke om møtene er viktige, hun skal tidlig hjem. Likevel karakteriserer hun seg selv som «workaholic» og ingen som kjenner henne er det ringeste i tvil om at hun jobber både mye og effektivt.

– Frokosten skal jeg ha sammen med sønnen min på 11 år. Så går vi sammen til bussen, han drar til skolen og jeg drar til jobben. Jeg bruker veldig mye tid på å være mor.

– Noen ganger går jeg så tidlig at jeg er der når han kommer hjem fra skolen. Da er det bolle- og kakaodag. Jeg skal være der for ham, han føler seg prioritert og det er godt å høre.

Krever - av alle

Hvis noen skulle tro at Siri tar lett på jobben, må de tenke om igjen. Hun gir av seg selv, hun er en sterk motivator og hun krever mye av seg selv, er karakteristikker gitt av medarbeidere som kjenner henne godt.

– Jeg er arbeidsnarkoman. Så fort sønnen min er på fotballtrening, slår jeg på PC-en. Jeg jobber også etter at han har lagt seg. Da jeg var i Statens Vegvesen, var jeg en av de første som fikk bærbar PC for å kunne jobbe hjemmefra.

– Tidsklemmen som rammer dagens unge foreldre, er et hett tema. Samtidig forteller du at du kombinerer morsrollen og karriere, tilsynelatende uten problemer?

– De har i hvert fall ikke mer tidspress enn meg. Jeg vil ikke hovere, men jeg er jo gammel, jeg hører til en annen generasjon. Min erfaring er at så lenge jeg er tydelig på at dette er viktig for meg så responderer arbeidsgiver godt. Jeg er gjerrig på tiden min. Det er to år siden jeg sist var kino, jeg går ikke på franskkurs eller aerobic. Det kan hende det er lettere for meg enn de som er unge nå. Kravene er annerledes. I tillegg til hus og bil skal de ha hytte, være veltrente babes og se lekre ut.

– Hva er byggenæringens største utfordringer?

– Det åpenbare er rekruttering og kompetanse. Vi har også en utfordring når det gjelder å bygge nye kulturer.

Den jobben mener Siri Legernes bedriftene hovedsakelig må gjøre selv.

– Byggenæringen er ikke organisasjonsmessig moden nok, men dette må bedriftene ta tak i og se behovene. Det er fortsatt for mange som ikke er opptatt av etikk og kvalitet. Dette har vært en cowboynæring. Firmaene må forstå at vi alle er tjent med et etisk regelverk, i lengden blir det lønnsomt fordi det er ikke morsomt å være ansatt i et selskap der det foregår snusk og fanteri.

Men troen på at byggenæringens bedrifter skal klare det på egen hånd er ikke klippefast.

– Det skal bli spennende å få til en mer moden organisering enn det vi har i dag. Når det gjelder kampen mot snusk og fanteri, tror jeg en blanding av egen motivasjon og kry stallklare krav fra myndighetene er en fin blanding. Store offentlige byggherrer har et ansvar her.

Hun roser Øivind Christoffersen og Statsbygg for å bidra til at byggenæringen skjerper seg.

– Statsbygg virker positivt på både kvalitet, utvikling og etikk. Det er bare å se på hva de gjør for BIM. (Building Information Modelling, red.anm.)

– Nå snakker vi om deg, ikke om Statsbygg.

– Du, jeg er ikke ferdig jeg. Statsbygg driver denne næringen videre. Jeg har lyst til å ta av meg hatten for det arbeidet de gjør for å heve kvaliteten. Det blir viktigere for næringen at oppdragsgiverne tar ansvar. Nå blir det spennende å se hvordan Vegvesenet takler den rollen. De viser lovende takter nå, jeg er positivt avventende til hva som faktisk kommer til å skje og hvor stort ansvar de kommer til å ta.

– Du nevner kompetanse, er det mangelvare i byggenæringen?

– Nei, men vi er for lite flinke til å bruke den kompetansen vi har. Alle vet at vi ikke skal slå spiker tvers gjennom membraner, men vi gjør det likevel. Det er en kultur som går ut på å spare, å skvise på pris. Vi bruker alt for liten tid på erfaringsoverføring. Det er min påstand at vi i all hovedsak vet hva som skal gjøres og hvordan selv om vi gjentar de samme feilene igjen og igjen.

Hun trekker pusten et øyeblikk.

– Snakker jeg for fort?

For en journalist er det liten hjelp i å svare ja. Riktignok slutter hun å snakke, men hun begynner øyeblikkelig å tenke høyt. Forskjellen er ikke merkbar, derfor sørger hun for å gjøre oppmerksom på når hun tenker.

– Vi har en utfordring når det gjelder å bygge nye kulturer. Vi må ha en kultur for å lære av våre feil og en kultur for å bli mer industrialisert. Byggenæringen lider av støpesyken.

– Støpesyken?

– Vi er så utrolig ivrige etter å komme i gang. Det går for ofte på bekostning av forberedelsene. Vi bruker for lite tid i tidligfase og planlegging av prosjektene. Det er i den fasen det er mulig å påvirke prosjektene mest, og få dem bærekraftige. Hvis vi klarer å lage systemer som gir oss mer tid til planlegging, ville feilraten gå ned.

– Her spiller vel også innovasjon og utvikling en rolle. Byggenæringen er ikke kjent for verken vilje eller evne til innovasjon og nytenkning?

– Det foregår utrolig mye innovasjon, både hos entreprenørene og hos rådgiverne. Men det er en type armer- og bein-innovasjon og masse usystematisk kreativitet. Vi kan ikke skryte på oss de store langsiktige prosjektene. Kanskje vi er engstelige for langsiktighet fordi næringen er så veldig konjunkturutsatt. Næringen trenger god grunnleggende forskning, det er det ingen tvil om. Den må være solid og ha høy kvalitet.

Byggekostnadsprogrammet handler om å få næringen til å ta i bruk eksisterende kunnskap, jeg deltok i styret fra starten. Hvis jeg må prioritere, er det viktigere å ta eksisterende kompetanse i bruk enn å bruke midler på mer forskning, selv om vi trenger det også.

Da RIF-ekspertene kom opp med tall over hvor mye energi nye næringsbygg faktisk bruker, fikk jeg helt hakeslepp. Det var utregninger og vurderinger gjort hjemme på kjøkkenbordet i forbindelse med innføringen av nye tekniske forskrifter. Det var en jobb Statens Bygningstekniske Etat skulle ha gjort, det manglet grundige analyser fra BE. De kan ikke forvente at verken RIF eller norske entreprenører skal gjøre slike beregninger på fritiden.

– Da du begynte i RIF, gikk du fra ditt eget konsulentselskap. Hvorfor forlot du egen fungerende virksomhet til fordel for en organisasjon som den gang lå nede?

– Å jobbe som konsulent er for kortsiktig for meg. Jeg knytter meg til folk, derfor liker jeg å ha noe langsiktig. Dessuten hadde jeg jo hørt om rådgiverne helt siden jeg gikk på høyskolen. (NTH, red.anm.) Jeg blir tent av å få til ting, jeg er en arbeidsnarkoman. Jeg har aldri hatt noen karriereplan, jeg har bare gjort ting som er morsomme og viktige.

– Du er selv arkitekt, men har valgt en vei der du jobber mer i ingeniørmiljøer. Er motsetningene mellom ingeniører og arkitekter bare myter?

– De motsetningene betyr noe, det er langt mer enn myter. Det har med rolleforståelse å gjøre. Det var noe helt annet å være arkitekt på 1930-tallet og det var noe helt annet å tegne Ekebergrestauranten enn det er å tegne et nytt næringsbygg i Oslo i dag. De tekniske installasjonene påvirker et bygg så voldsomt at man er nødt til å tenke på helheten allerede fra starten. I det ligger noe så enkelt og så vanskelig som å vise respekt for hverandres fagområder. Det er noen koblinger som mangler, grensesnittet er for lukket i dag. Der skal Skanska få til en utvikling. Bedre samarbeid i tidligfase vil gi færre feil, og selskapet taper i dag for mye på ikke å være med fra starten. Det er en av grunnene til at jeg er her, jeg skal bidra til at Skanska får et sterkere grep om tidlig planlegging.