Instinkt for AFP

  • ohm


Han så på meg med vidåpne øyne. Det virket som instinktet hadde overtatt.

– Du tenker på lønnsoppgjøret?

– Ja, nå står disse Armani-bekledde jyplingene på barrikadene. Før var det rødstrømper og raddiser i Palestina-skjerf som sto på barrikadene. Nå er det finansmafiaen i blå skjorter det handler om, sa han.

– Du er vel mer glad i finansfolket enn i raddissene, sa jeg og pekte på det dyre slipset hans.

– Pass deg nå, sa ingeniørøkonomen. Han hadde nå fått leamus i kinnet. Hans venstre øreflipp vinket blidt til meg.

– Lønnsveksten skal bli rekordhøy i år, sies det. Og hvem går pengene til? Jo, til de som tjener mest fra før og de som kommer rett fra skolebenken og ikke fortjener høye lønnshopp, sa han.

Kinnet hans hoppet.

– Er du – av alle – for lønnsutjevning nå? Du vil gi mer til stuepiker og hjelpepleiere?

– Ikke kveruler. Det kler deg ikke. Saken er enkel: Jyplingene i finansnæringen får for mye. Vi som har levd en stund får ingenting, sa han.

– Du tjener jo ikke akkurat lite. Ingeniører er ikke akkurat lavtlønt. Spesielt ikke dere som har levd en stund. Det er jo sånne som deg som kommer best ut i lønnsoppgjøret, sa jeg.

– Klapp igjen. Du er alt for ung til å være så frekk, hikket han.

– Det må ligge noe bak her. Jeg aner vikarierende argumenter. Kanskje det er AFP du tenker på. Du nærmer deg jo AFP-alder, sa jeg.

– Du er ikke frisk. Du bør pensjonere deg, sa han.