INGENIØRLANDSLAG: Fem av 11 på det norske landslaget i fallskjermhopping er sivilingeniører. Her to av dem, Kristin Karthum Hansen og Bent Onshus, sammen med Aleksander Pedersen. (Bilde: Arne Helge Andersen)

Ingeniørtungt landslag

  • Karriere

Det norske landslaget i fallskjermhopping består av 11 utøvere innenfor grenene Formasjonshopping og Freefly. Hele fem av hopperne er sivilingeniører utdannet fra NTNU.

Analytisk

De fem er Bent Onshus (kommunikasjonsteknologi), Marianne Nordlund (kjemi), Arne Helge Andersen (elektro), Christopher Rolsdorph (industriell økonomi) og Kristin Karthum Hansen (fysikk og matematikk).

De fem er Bent Onshus (kommunikasjonsteknologi), Marianne Nordlund (kjemi), Arne Helge Andersen (elektro), Christopher Rolsdorph (industriell økonomi) og Kristin Karthum Hansen (fysikk og matematikk). SWEET FREEFLY: Christopher Rolsdorph, Kristin Karthum Hansen og Arne Helge Andersen utgjør det ene landslaget i Freefly. Alle tre er sivilingeniører.

– Hvilken sammenheng er det mellom å være sivilingeniør og fallskjermhopping, landslagshopper Kristin Karthum Hansen?

– Det er i alle fall en ganske stor fordel å kunne tenke analytisk. Alle grenene i fallskjermhopping, særlig Freefly, som vi ofte omtaler som tredimensjonal isdans, krever at vi tenker over hvordan vi kan flytte luft for å bevege oss i lufta. Man må nesten tenke i vektorpiler for å forstå hvordan det fungerer.

Dessuten er det greit å kunne tolke synsbilder og forflytning opp/ned, sier hun.

– Det er en veldig stor fordel å kunne forstå sånne ting raskere, men man må selvfølgelig ikke være ingeniør for å være god til å se for seg ting i 3D. Det viktigste er å analysere hvordan luft påvirker kroppen og hvordan man kan bruke det for å få til kule bevegelser som dommerne vil bli imponert av.

Teknisk og artistisk

Karthum Hansen er en del av ett av de to tremannslagene som utgjør det norske landslaget i grenen Freefly.

Mens Formasjonshopping innebærer faste, tekniske utførelser av ulike positurer i lufta, er Freefly en mer ”artistisk” gren hvor det å imponere dommerne er vel så viktig. På laget hennes er alle de tre sivilingeniører, mens det andre laget har én sivilingeniør.

– Jeg føler også at jeg har veldig nytte av å kunne takle det å ha mange jern i ilden, som man gjerne må som sivilingeniør. Jeg bruker veldig mange uker i året på fallskjermhoppingen, ved siden av en fulltidsjobb som ikke lenger er en fulltidsjobb. I tillegg forventes det at landslaget skal stille opp for andre fallskjermhoppere, og spre erfaring og kompetanse til de som er på lavere nivå. Dessuten er det viktig å ha litt peiling på økonomi, siden vi må styre våre egne budsjetter og forhandle med sponsorer, utstyrsleverandører og hoppbaser selv.

INGENIØRLANDSLAG: Fem av 11 på det norske landslaget i fallskjermhopping er sivilingeniører. Her Kristin Karthum Hansen (t.v.) og Arne Helge Hansen i Freefly. Christopher Rolsdorph

– Hvordan blir man god i fallskjermhopping?

– Utrolig mye dedikasjon. Vi trener masse, særlig i vindtunnel. Det er en ”snarveimåte” å bli god på, siden du ikke trenger å bruke mellom 30 og 60 minutter på å forberede ett minutt i fritt fall, som du gjerne må i fly.

– Hvem andre enn sivilingeniører er det som holder på med fallskjermhopping?

– Det utrolig hvor mange typer mennesker som driver med dette i Norge. Helt fra bomser som har kutta vekk det normale livet sitt for kun å drive med fallskjermhopping til businessfolk, sivilingeniører, sykepleiere, brannmenn og lærere. Det er noe av det flotteste, at det er et så lite homogent miljø sammenlignet med for eksempel Gløshaugen, der alle er realfagsstudenter, sier Karthum Hansen.

Det norske laget ”42 Freefly” ble for øvrig nummer fem i sist VM. Laget til Karthum Hansen, ”Sweet Freefly” satser mot suksess i VM i 2012.