– Den tunge innflytelsen fra økonomifaget har styrt klimapolitikken ensidig i retning av markedsbaserte løsninger, ut fra en naiv forestilling om et velfungerende marked der folk oppfører seg forutsigelig. Men det gjør de jo ikke. Samtidig er andre og vel så effektive virkemidler, som lover og forskrifter, blitt skjøvet i bakgrunnen, sier professor Marianne Ryghaug ved CenSES, Senter for studier av bærekraftig energi, ved NTNU.
Overfor forskningstidsskriftet Gemini forteller hun om intervjuer hun og kolleger ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier har gjennomført blant vanlige folk, klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning og næringsliv for å finne ut hvordan klimaforskernes budskap blir mottatt og tolket i ulike grupper.
Økonomene dominerer
Forskningen bekrefter at det er økonomenes fagspråk som dominerer når naturvitenskapelig klimaforskning skal oversettes til konkret politikk.
Samtidig avdekket studien at teknologene, som skal levere løsningene, følte seg satt på sidelinjen i diskusjonen.
– Ingeniørene forventes å bidra med viktige løsninger. Men det er markedet, gjennom teknologinøytrale økonomiske virkemidler, som skal avgjøre hva som er best. Dermed får vi også et uheldig skille mellom klimapolitikk og teknologiutvikling, der vi ikke får noen offentlig debatt om de teknologiske løsningene, sier Ryghaug til Gemini.
Lite har skjedd med klimagassutslippene siden Stortinget for 20 år siden vedtok at CO2-utslippene skulle stabiliseres på 1989-nivå innen år 2000.
Siden da har det motsatte skjedd, og CO2-utslippene økt med 27 prosent.
Les også: – "Klimarealistene" er bare synsere
Prioriterer økonomiske virkemidler
For snart to år siden inngikk partiene på Stortinget, unntatt Frp, klimaforliket, hvor Norge forplikter seg innen 2020 til å kutte sine globale utslipp av klimagasser tilsvarende 30 prosent av utslipp i 1990.
Sosialøkonomene har mer enn noen andre dominert norsk klimapolitikk, som har gitt en politikk som prioriterer generelle økonomiske virkemidler og kostnadseffektivitet. Bare karbonprisen blir riktig vil markedet velge den beste teknologien.
Skulle vi hørt mer på ingeniørene enn på økonomene, og valgt mer treffsikre virkemidler?
– Kutter ikke etter hensikten
Knut Alfsen, forskningsdirektør ved klimasenteret Cicero, Universitetet i Oslo, mener økonomenes teorier og modeller har ikke tålt møtet med virkeligheten.
– Økonomenes rolle er et følsomt punkt. Jeg er selv fysiker, men kom inn i økonomien på 1990-tallet, og tok i bruk økonomenes verktøy. Det virket så fint og presist, med mye matematikk, sier han og legger til at over tid oppdaget de jo at økonomenes blanke, skarpe våpen ikke kutter etter hensikten.
– Det blir skeivt og skakt, og målene undergraves. Vi fikk en CO2-avgift, men den var full av hull. Vi har fått kvotesystemet, men det undergraves ved at aktørene er mer opptatt av jakten på gratiskvoter enn på virkelige utslippskutt, sier han til Gemini.
Les også: Teknologene: – Vis oss formelen
Ingeniørene må på banen
Han var sekretær for lavutslippsutvalget, ledet av Jørgen Randers, som la frem innstillingen høsten 2006. 15 konkrete utslipp som er teknisk gjennomførbare, skal kunne redusere Norges utslipp med to tredeler innen 2050. Kutt som ifølge utvalget er samfunnsøkonomisk «nesten gratis».
– Tiltakene ble likevel møtt med høylytt kritikk fra økonomene, som mente at løsningene ikke var optimalt kostnadseffektive, sier Alfsen nå.
Økonommobbing
Han mener at økonomenes linje i beste fall har ført til utsetting av fornuftige tiltak.
– Jeg har aldri møtt så mye økonomskepsis som nå. Det nærmer seg rein mobbing. Men deres tidsalder er over, nå må ingeniørene på banen. Så får vi samtidig passe på at vi ikke havner i den andre grøfta, sier forskningsdirektør Knut Alfsen.
