Tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at Industrisysselsettingen i Norge er synkende. De siste fem årene har sysselsettingen blitt redusert med 32.600 arbeidsplasser, tilsvarende 10,6 prosent av arbeidstokken i industrien. Ved utgangen av 2003 sysselsetter industrien totalt 275.900 arbeidstakere, som til sammen utgjør 12,4 prosent av den samlede arbeidstokken i fastlands-Norge.
Bidraget i brutto nasjonalproduktet har i samme perioden økt med 6 milliarder kroner til 142 milliarder kroner, etter å ha hatt en topp i 2002 på hele 149 milliarder kroner. Statistikken viser også at driftsresultatet er forbedret i løpet av de siste fem årene. Dette til tross for at det frem til og med 2003 var høy kronekurs og høyt rentenivå, sammenliknet med våre konkurrentland.
Lavere prispress
Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i First Securities mener at norsk industri er dyktig og klarer å lage produkter som stiger i verdi, mens land som Sverige og Finland har satset på produksjon av varer som er sterkt utsatt for prispress.
- Det er smart å tjene på klumpete verkstedproduksjon i stedet for fancy mobiltelefoner så lenge man tjener bedre på det, sier han i et intervju med Aftenposten 1. september.
Norges industristruktur er forskjellig fra våre naboland. Befolkningen er liten og kjøpekraften har, inntil nylig, vært relativ lav. Derfor er det ikke bygget opp storindustri med eksport av produkter for forbrukermarkedet. Hjemmemarkedet har vært for dårlig. Unntakene er få, med Luxo, Jordan og Ekornes med Stressless som bekrefter regelen.
Norsk industri er i hovedsak tilknyttet de naturgitte forholdene som er i landet. Det er skipsfart, fiske, metallproduksjon og energi, herunder olje- og gassvirksomheten. Innen alle disse områdene har norsk industri en sterk posisjon internasjonalt. Dette er industrigrener som er møysommelig bygget opp over tid, i alt vesentlig med utenlandsk kapital. Etter hver som den norske staten har fått penger, er industrien delvis kjøpt tilbake til norsk eie.
Kapitalmangel
De største leverandørbedriftene innen olje- og gassindustrien eies av utlendinger. Unntaket er Aker Kværner, som eies av Kjell Inge Røkke. Men han igjen har tjent sine penger i utlandet, først og fremst USA.
Deler av norsk metallvareindustri er også eid av utenlandske interesser, og interessen for å kjøpe opp norske bedrifter er fortsatt stor blant utlendinger. Årsaken er at norsk industri ofte er på billigsalg, men også at tilgangen på privat kapital i Norge er liten. Oljerikdommen er konsentrert på statens hender pluss to norske oljeselskaper, Statoil og Hydro. Hydro har brukt sin fortjeneste til å kjøpe seg store innen aluminium, med oppkjøp både i Tyskland og Frankrike.
Siden Oljefondet ikke skal brukes på å kjøpe bedrifter i Norge, er kapitalgrunnlaget blant private eiere ofte for lite for å ekspandere ut i internasjonal virksomhet for norske bedrifter. Da trengs drahjelp, og salg til beslektede utenlandske bedrifter er ofte den beste løsningen. Hittil har norske teknologibedrifter vært attraktive.
Mangler tradisjon
Det er liten tradisjon i Norge for å eie industribedrifter. Her er det redernæringen som råder. Mens norske bedrifter hele tiden sloss under skiftende skatteregimer og rammevilkår, har redernæringen klart å få skattefritak og svært gunstige vilkår i forhold til andre selskapsformer. Rederne har oppnådd de gunstige vilkårene fordi de har skjøvet leverandørindustrien foran seg, siden det er rederne som er kjøperne av deres produkter. Rederne påstår at de er navet i næringsklyngen. Og leverandørbedriftene, de ligger i distriktene, hvor flertallet av stortingsrepresentantene kommer fra. Og siden det dreier seg om å bevare arbeidsplasser, har de overbevist politikerne om at de må ha særvilkår slik at de kan sloss i den internasjonale konkurransen.
Norsk industri som også er utsatt for global konkurranse, har aldri fått tilsvarende særbehandling. Allikevel er den konkurransedyktig, og har oppnådd solid markedsposisjon innen gitte segmenter. Produktene som leveres er etterspurt og har lojale kunder.
Sterk vest
Karl Nysterud i Teknologibedriftenes landsforening (TBL) mener at pengepolitikken er norsk industris viktigste konkurransefaktor. Konkurransekraften er bedret. Regjeringen og Norges Bank har i fellesskap klart å redusere renten og dermed fått kronekursen stabil på et lavere nivå i forhold til euro, samtidig som inflasjonen er minimal.
Dette synes i aktiviteten. Første kvartal i år var veksten innenfor TBL-området på fem prosent, mens veksten i annet kvartal var enda sterkere. Allikevel er kapasitetsutnyttelsen på lave 79 prosent. Med andre ord, det er fortsatt rom for forbedringer. Men signalene tyder på at dette vil bedre seg i 2005 og 2006. Særlig skyldes dette at norske skipsverft igjen synes å få kontrakter. Fallet i aktivitet i 2003, var en direkte følge av at subsidieordningene for skipsbygging forfalt 31.12.99, og at rederne dermed kontraherte som gale de siste månedene i det forrige årtusen. Mange av disse skipene ble ikke levert før i slutten av 2002. Ved inngangen til 2003 var derfor mange ordrebøker tomme. Nå er trenden i ferd med å snu.
Ingeniører i sentrum
Norske lønnsomme produkter har stort kunnskapsinnhold. Det innebærer produkter med stort innhold av ingeniørtimer, enten i form av konstruksjon og brukererfaring, eller med mye programvare - eller det kan være en kombinasjon av disse. Norske smelteverk har verdens mest effektive produksjon av ferrolegeringer. Dette skyldes i stor grad at verdens fremste forskningssenter for denne industrien befinner seg i Kristiansand. Elkem Technology er et kraftsenter for verdens smelteverk. Denne kompetansen kommer norsk smelteverksindustri til gode. Blant annet produseres rent silisiummetall til produksjon av halvledere.
Også Norsk Hydro har utviklet sine smelteverk slik at de er blant verdens mest effektive. Det sees i reportasjen fra Sunndalsøra i dette nummeret.
Skipsverftene langs kysten begynner også å fylle ordrebøkene igjen. Som regel er dette på skip som krever spesiell kompetanse, enten i logistikken for anskaffelser, eller i ferdigstilling av fartøyene.
Kongsberg Maritime som leverer både til skip og offshore, har solid inntjening. Her står ingeniører og sivilingeniører for rundt 60 prosent av de ansatte i bedriften.
Fleksibel struktur
Men norsk industri består ikke bare av store lokomotiver. I alt vesentlig har Norge en næringsstruktur med små og mellomstore bedrifter som i stor grad er underleverandører til industrilokomotivene. Dette gir en stor fleksibilitet i produktspekteret og reduserer risikoen. Mindre bedrifter er omstillingsvillige og kan raskt tilpasse seg endrede konkurranseforhold. Flyten av arbeidskraft og kompetanse mellom disse vedriftene gir muligheter for å kunne utvikle produkter som teknisk sett er verdensledende.
Norges befolkning er liten, arbeidsløsheten lav og oppfinnsomheten er stor. Folk fra forskjellige yrker treffes daglig og utveksler erfaringer. Dette gir grobunn for å utvikle gode ideer og produkter. Norske miljøer er ofte svært flerfaglige, og er i stand til å utvikle brukervennlige produkter med god holdbarhet. Industristrukturen innebærer at bedriftene er omstillingsdyktige.
Summen av dette er at fremtidsutsiktene for norsk industri er gode. Markedet vil i økende grad etterspørre tilpassede produkter. Norsk industri er godt posisjonert til å kunne ta disse oppgavene.
