Industribygger etterlyses

LO og Arbeiderpartiet hadde foran Stortingsvalget satt ned et utvalg som anbefalte at 10 prosent av norsk gassproduksjon skulle nyttes innenlands innen 2010. Regjeringen fulgte opp med en gassmelding, som riktignok ikke var like ekspansiv.

Mange steder landet rundt planlegges industriutvikling og nyskaping basert på mulighetene med norsk gass. Men det drøyer. Norske oljeselskaper mangler interesse. De tjener langt mer på å sende gassenen i rør for å forsyne Europa med energi og billig råstoff, slik at vår egen industri kan bli utkonkurrert. Er det dette vi ønsker - at gassen skal være til velsignelse for olje- og gassprodusentene, deriblant statskassen og til forbannelse for industri og arbeidsplasser?

Når norske oljeselskaper skal vurdere lønnsomheten ved utbygginger til havs, beregnes nåverdien av prosjektet. Den beregnes ut i fra en normpris på 14 dollar pr. fat oljeekvivalenter ved en kurs på syv kroner og en forrentning av kapitalen på syv prosent over syv år. Dersom disse minimumskravene tilfredsstilles, er det ok.

Når de skal investere i industri på land tilknyttet foredling av olje og gass, legges de samme lønnsomhetskravene til grunn. Ofte blir slike investeringer ulønnsomme i nåverdiregnskapet. Oljeselskapene tjener langt mer på å eksportere all gassen enn å foredle den i Norge. Derfor investeres det ikke i gasskraftverk. Derfor investeres det heller ikke i industri.

Dersom normale lønnsomhetskrav, som for tradisjonell industri og kraftutbygging, hadde vært lagt til grunn, hadde mange prosjekter som i dag ligger på vent, blitt realisert.

Situasjonen er ikke helt mørk. Mulighetene ligger der dersom det ansettes en ny styreformann og konsernsjef i Statoil som har industrielle visjoner for Norge. Da kan det bli mulig å få til en industri som danner grunnlag for nye arbeidsplasser og skaper en merverdi av norsk naturgass her i landet.

Statoil trenger ledere med industrielle visjoner som kan virkeliggjøre Stortingets ønske om å utvikle industri basert på gass i Norge.