– Bu shi!
Selv om Teknisk Ukeblads utsendte ikke forstår kinesisk, er kroppsspråket til vakten utenfor Huaneng kullkraftverk i Beijing ikke til å misforstå. Vi må pent vente!
Heldigvis for oss er det en dag litt utenom det vanlige for Huaneng kullkraftverk og dets ledelse. Selveste visepresidenten i eierselskapet avlegger et besøk. Dessuten skal det komme en eller annen statsminister fra et lite europeisk land som sier de har masse ekspertise på renseteknologi.
Teknisk Ukeblad skal møte bilkortesjen med delegasjonen som følger statsminister Jens Stoltenberg ved kraftverket. Vi håper vi er ved rett inngang, og at kortesjen stanser for en journalist fra Teknisk Ukeblad.
Vi forsøker å få vakten utenfor kullkraftverket til å forstå at vi faktisk har tillatelse til å komme inn, og viser begge akkrediteringene med kinesisk skrift vi har fått fra statsministerens kontor. Vakten lar seg på ingen måte imponere. Det går ti minutter. Vi titter bekymret på klokken. 15 minutter. 20.
Der. Endelig! I enden av den lange veien svinger politibilen med sirener av fra hovedveien. Bak politibilen kommer kortesjen, med limousinen til Jens Stoltenberg som hovedbil. Helt bakerst freser minibussen med pressefolk. Vi er glad for å snu ryggen til den lite forståelsesfulle vakten, og løper mot bussen som gjør en stopp som er så kort at vi akkurat rekker å slenge oss inn.
Audiens ved et kinesisk kullkraftverk for norske journalister er ingen enkel affære. En norsk korrespondent i Beijing har i lengre tid forsøkt å avlegge nettopp dette kraftverket et besøk, uten å slippe inn. Statlige selskaper i kommuniststaten Kina er ikke kjent for åpne dører for journalister. Iallfall ikke til vanlig. Bare når en vestlig statsminister kommer på besøk med pressekobbelet på slep.
Kinesisk utstillingsvindu
Huaneng kullkraftverk er blant Kinas aller største. Det forsyner ti prosent av Beijings 15 millioner innbyggere med elektrisitet, og 30 prosent med fjernvarme. Det tilsvarer varmebehovet til mer enn Norges befolkning, i en by som er like kald som Oslo om vinteren. Produksjonskapasiteten er på 845 MW, noe som tilsvarer tre Mongstad-kraftverk.
Kraftverket er moderne med høy effektivitet, og renser både svoveldioksid (SO 2), nitrogenoksider (NOx) og sot. Utslippene ligger langt under kravene fra myndighetene, og for å forebygge kullstøv har kraftverket Asias største overdekte kullager på størrelse med fire fotballbaner.
Huaneng-gruppens store kraftverk i Beijing er langt fra et typisk kinesisk kraftverk. Dette er selve utstillingsvinduet for kinesisk kraftproduksjon, kraftverket som vestlige statsministere inviteres til.
Men statsminister Jens Stoltenberg er fornøyd når han myser mot de massive siloene. Vi står inne i et kinesisk kullkraftverk, og ingen steder føles CO 2-debatten mer reell enn her.
Da Stoltenberg dro fra Norge, fryktet han at kineserne måtte overtales til å ta klimaproblemet på alvor. I stedet er han imponert. Han har møtt meningsfeller i kampen mot klimagasser.
Store klimaendringer
– Vi ønsker å lære av i-land hvordan vi kan ta mer hensyn til miljøet under kraftproduksjonen, sa China Huaneng Groups visepresident Ju Zhanghua til den norske delegasjonen. Kinas myndigheter mener Vesten må bære ansvaret for det høye CO 2-nivået i atmosfæren. En talskvinne fra regjeringen uttalte tidligere i år at Kina vil ikke undergrave sin økonomiske vekst ved å pålegge industrien kutt i utslipp av CO 2 og andre klimagasser. Men president Hu Jintao har sagt at dette ikke bare er et spørsmål om miljø, men også om økonomisk utvikling.
Vanlige kinesere føler klimaendringene på kroppen. I den nordvestlige Shaanxi-provinsen skal over 300.000 mennesker være rammet av mangel på drikkevann på grunn av tørke. Her er titusenvis av dekar med avlinger truet. Tørken har også rammet sørvestlige og nordøstlige deler av Kina. På Qinghai-Tibet-platået vokser elvene raskt fordi isbreene smelter, og de store byene langs østkysten kan være i fare fordi havnivået stiger faretruende raskt. I Beijing er det tett mellom munnmasker fordi vinden bringer med seg tonnevis av sand fra ørkener utenfor byen. Ørknene vokser med fire millioner dekar hvert år, ifølge det kinesiske forurensingstilsynet (KFT).
Forurensingen koster Kina astronomiske 200 milliarder dollar per år, eller ti prosent av BNP, har KFT regnet ut.
Tar miljøet på alvor
Miljøproblemene begynner å bli tatt på alvor i Kina. Myndighetene varsler at de vil prioritere miljøfeltet sterkere. Også i forskningsmiljøet er miljø høyere på agendaen.
– Det er ingenting å si på miljøfokuset blant professorer og studenter vi møter på universitetene, sier NTNU-professor Arne Bredesen til Teknisk Ukeblad. Han er ansvarlig for en konferanse om gassteknologi i Shanghai den samme uken statsministeren er på besøk i landet. Målet med konferansen er å utvikle samarbeidet innen gassteknologi. Bredesen forstår at kineserne i en oppbyggingsfase er mer opptatt av vekst enn miljø.
– Hvis du sitter i et land som skal bygge opp samfunnet i det tempoet de gjør, møter du selvsagt utfordringer. Jeg tror myndighetene er fullstendig klar over disse utfordringene. Men de kan ikke sette seg ned og vente i ti år på tilgjengelig teknologi. Her må de bygge det samfunnet de må ha og skaffe folk velstand og middag på bordet. Jeg har stor sans for at menneskene i Kina også skal få bygge opp et samfunn med velstand og hvor folk har det godt. Men samtidig er det klart at de må klare å bygge ned CO 2-utslippene, påpeker Bredesen.
Det er denne dobbelsidigheten statsminister Jens Stoltenberg også er talsmann for.
– Kina er avhengig av å teknologiske klimaløsninger som ikke bremser den økonomiske veksten. Det er derfor kvotesystemet vil fungere så godt. Norske bedrifter må finansiere tiltak her i Kina for å slippe ut CO 2 hjemme i Norge, sier statsminister Jens Stoltenberg.
Må gjøre noe
Kina er verdens største kullprodusent, og har 13 prosent av verdens påviste kullreserver. Selv om landets økonomi vokser med ti prosent i året, er det beregnet at kinesiske kullgruver kan gi drivstoff til veksten i 100 år. Minst. Med små olje- og gassforekomster er det 3000 km lange og 1000 km brede kullbeltet som strekker seg over store deler av landet svært viktig. Kinas framtid er derfor avhengig av å foredle kull til kraftproduksjon.
Men kullfyrte kraftverk er ansvarlig for rundt en tredel av de menneskeskapte CO 2-utslippene i verden. De store utslippene fra kullkraftverkene gjør at Kina ifølge IEA allerede i 2009 vil slippe ut mer CO 2 i atmosfæren enn USA, og havne øverst på den lite flatterende listen. Dette er nesten ti år raskere enn tidligere anslått.
Problemene gjør at Kina må gjøre noe. Dette er noe av bakteppet for at Jens Stoltenberg skrev under en klimaavtale med Kina under statsbesøket. Avtalen går ut på at norsk teknologi kan bidra til mer rensing av kinesisk kraftproduksjon. Men de norske CO 2-renseprosjektene, Just Catch og Sargas, har en teknologi som er for umoden til at den kan selges på markedet.
Uendelige muligheter
Bellonas Frederic Hauge, som deltok i den norske delegasjonen til Beijing, mener markedsmulighetene for norsk CO 2-renseteknologi er nærmest uendelige. Men dette forutsetter at Norge ikke blir hektet av i teknologiracet. Shell og Statoil har også avskrevet norske selskaper til renseprosjektet på Tjeldbergodden, skrev Teknisk Ukeblad nylig.
– Vi må gå i gang med Akers Just Catch-prosjekt og sette det i drift for å få erfaring, kompetanse og en organisasjon på plass. Regjeringen må ta en større del av regningen i en tidligfase, mener Hauge og utdyper:
– Markedet i Kina er så stort at det rettferdiggjør store forskningsressurser på CO 2-håndtering i Norge. Det finnes 4900 kullkraftverk i verden. Mellom sju og åtte hundre av dem er i Kina. Og de åpner stadig nye kraftverk. Hver uke etablerer de et kullkraftverk på størrelse med Kårstø. Disse kraftverkene bygges ikke med Huaneng-kvalitet, men med gammel teknologi, påpeker Hauge.
For få år siden ble selskapet GreenGen etablert som en del av Huaneng-gruppen. Selskapet arbeider med å utvikle neste generasjon miljøvennlige kullkraftverk. Leder Wenbin Su overrasket den norske delegasjonen da han opplyste at Kina planlegger å ha sitt første CO 2-frie kullkraftverk klart i 2015 – bare ett år etter «månelandingen» til Jens Stoltenberg.
Pilotkraftverk i 2010
– Besøket på kullkkraftverket viser at kineserne har en erfaring som er tyngre enn vår på dette området. Norges bidrag her i Kina er ikke bistand! Vi må se på oss selv som likeverdige partnere, noe ikke alle gjør, påpeker Hauge.
I 2010 planlegger Greengen å ha det første pilotkraftverket med gassifisering av kull klart. Gassifiseringen transformerer kullets komplekse miks av hydrokarboner til en gass rik på hydrogen som er kjent som syntetisk gass, eller syngass. Kraftverk kan brenne syngass like rent som naturgass. I tillegg kan syngass transformeres til drivstoff som bensin og diesel. En utvikling av syngass-teknologien kan dermed både gjøre kinesiske kraftverk mer miljøvennlige og landet mindre avhengig av olje- og gassimport. Samt gode muligheter for å utveksle forskning med norske fagmiljøer.
Den største kullprodusenten i Kina, Shenhua-gruppen, har gitt tyske Siemens en kontrakt verdt 250 millioner kroner for å utvikle to gassifiseringsturbiner med en kapasitet på 500 MW hver. Det første kinesiske syngas-kraftverket skal produsere 830 000 tonn syntetisk drivstoff.
Over 500 kullkraftverk på åtte år
– Besøket gjør oss inspirert. De sier de tar miljøproblemene på alvor. Så gjenstår det å se hva som blir gjort, sa Stoltenberg til pressen under besøket på Huaneng.
Det som i alle fall gjøres er å bygge nye kullkraftverk, i et rasende tempo. Kina planlegger å bygge 562 kullkraftverk i løpet av de neste åtte årene. Til sammenligning planlegger India å bygge 213 slike kraftverk, mens det i USA foreligger planer om 72, ifølge den amerikanske avisen Christian Science Monitor.
Det finnes ikke sikre tall som viser hvor mange kraftverk som bygges med rensing, men kilder sier til Teknisk Ukeblad at tallet er uhyre lavt. Baksiden av medaljen er et enormt CO 2-utslipp. Framsiden er at norsk CO 2-teknologi kan ha et enormt marked.
