INDUSTRIELT: Janus produserer også flammesikkert ullundertøy til industrien. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
FOR HÅND: Tordis Bysheim pakker hvert eneste plagg for hånd. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
SYSTUE: Den eneste avdelingen der Janus har problemer med å rekruttere, er systuen. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
PEPPERKAKE: Tilskjæringsavdelingen er en av de mest påkostede. Her mates metervaren inn i maskinen, og kommer ut i pepperkakelignende former. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
VRANGEN: Jofrid Mulen vrenger raggsokkene. Svenskene får spesial-lagede sokker med lengre skaft. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
(Bilde: CAMILLA AADLAND)
JOBBER: Hedvig Åsvang er høyt og lavt. Her monterer hun sytråd. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
FOTOSTUDIO: Rune Solheim er AD og gjør mye rart. Her holder han på å ta bilder av høstens kolleksjon. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
(Bilde: CAMILLA AADLAND)
PREMIERE: En titt på barneklærne som kommer til høsten. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
GAMMELT OG NYTT: Den gamle tre-fabrikken skal bli kultursenter. Stasjonen har blitt møterom, og utedoen er pusset opp. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
SNART HOTELL: Direktørboligen til høyre skal bli hotell for tilreisende. Ellers er fabrikken i sin helhet intakt fra 1895. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
STASJONEN: Janne Vangen Solheim i sofaen på stasjonen. Her har viktige kontrakter blitt undertegnet. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
GAMLE: De gamle maskinene er tatt vare på og bygget om. Nå går de for fullt igjen. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
DIREKTØR: Janne Vangen solheim lever og ånder for Janus-fabrikken. (Bilde: CAMILLA AADLAND)
(Bilde: CAMILLA AADLAND)

Norsk ullundertøy til russiske babyer

  • Industri

Dette er Janus

Fabrikken ble startet av Anton S. Stephansen i 1895.

Er en familiebedrift, i dag eid av Vebjørn Vangen og Harald Flatebø

Produserer ulltøy i all slags varianter

Har ca. 100 ansatte

Janusfabrikken på Espeland utenfor Bergen er den eneste igjen av sitt slag i Norge. I den 113 år gamle fabrikken går fremdeles produksjonen for fullt. Ulltøy til både store og små sendes herfra over hele Norge, til Sverige, Russland, Island, Frankrike og snart Kroatia.

– Hvem hadde trodd for sju år siden at vi skulle komme så langt med visjonen vår, sier Janne Vangen Solheim, som begynte i familiebedriften i 2000.

Sjefen hennes, pappa Vebjørn Vangen, kjøpte fabrikken sammen med kollega Harald Flatebø i 1992. Siden de overtok har det ikke vært ett eneste år med underskudd. I fjor produserte Janus varer for 165 millioner kroner, noe som tilsvarer salg for 420 millioner kroner.

Men det har ikke sett like lyst ut hele tiden, og da Janne begynte, begynte også det hun kaller snuoperasjonen.

– Hvis ikke vi hadde begynt å gjøre ting mer i tiden, kunne det ha sett spøkefullt ut, sier Vangen Solheim.

Gammelt og nytt side om side

Da den ene tekstilprodusenten etter den andre flagget ut, klamret Janus seg fast på Espeland. – Det å ville satse på en norsk fabrikk som Janus for noen år siden var ikke bare bare. Du må ha litt ekstreme drifter for å gjøre noe sånt, sier direktøren.

Hun følte ansvaret på skuldrene, og ville ikke se arven gå ut av landet. – Det har vært drift her i uminnelige tider. Vår generasjon tenkte at vi skulle klare det vi og. For over hundre år siden klarte de å bygge fabrikk på stedet Gud hadde glemt. Vi tenkte at det kan pokker ikke være vanskeligere nå enn før. Vi må bare ha andre virkemidler og jobbe annerledes.

Dermed begynte styret å se på fabrikkens utfordringer og potensial.

– Vi besluttet å satse på teknologi, sammen med våre gamle maskiner. De gamle maskinene har nemlig den fordelen at de er nedbetalt. Resten av verden har skrotet slike maskiner, dermed er de unike. I dag gir rasjonelle, robotstyrte maskiner volum, og så kan vi lage de mer snaksy tingene på de gamle maskinene, sier Vangen Solheim.

Patentert ullundertøy

Janus valgte nemlig å satse på design. Metervaren lages og farges på huset, og flere av produktene er patentert.

– Selv kan jeg verken strikke eller hekle, men dyktige medarbeidere bygget om mange av maskinene. Det var stort sett damer, og uten dem og deres høye kompetanse og vilje hadde vi aldri klart det.

I tillegg til fargerikt ullundertøy for barn, produserer Janus blant annet flammesikkert ullundertøy til industrien – helt uten bruk av kjemikalier. Blant kundene på listen er den franske marine, store oljeselskaper og svenske Vattenfall. – Det er en av kolleksjonene som har hatt størst vekst. Klærne brukes over hele Europa i dag, sier Vangen Solheim.

På tur til Russland

Midt i den såkalte snuoperasjonen innså Janne og markedsdirektør Arne Fonneland at de trengte ordrer til fabrikken.

– Arne og jeg så at det var utrolig kaldt i Moskva. Dermed dro vi med oss fire kofferter med truser. For å si det sånn: Jeg ville aldri ha gjort det igjen, men jeg ville ikke ha vært det foruten.

I dag er Russland nest-viktigste eksportmarked, med kjeden Mothercare som en av de store kundene. Men i starten var det vanskelig å få varene over grensen.

– Vi holdt på å få kansellert ordrer fordi det tok så lang tid å få dem inn i landet. Vi skjønte ikke hva det var, før vi så James Bond. Der har de store runde stempler på alt som skal over grensen. Aha, tenkte vi, lagde oss et rundt stempel, og stemplet i vei. Siden har vi ikke hatt problemer, forteller Vangen Solheim.

Spesialtilpasset

Sakte, men sikkert, har Janus utvidet eksportmarkedet, og i dag går en fjerdedel av produksjonen ut av landet, med Sverige som største mottaker.

– Vi følger Janus-ånden, og tar én ting om gangen. Bedriften her har vært preget av nøysomhet. Du skal tjene en krone før du kan bruke 50 øre, sier Vangen Solheim.

Hvert land får spesiallagede varer, tilpasset kulturen i landet. Russland skal ha marineblått og rødt og ikke lyseblått og rosa til babyen. Sverige skal ha lengre skaft på raggsokkene og søm som ikke klør.

– Det er vanskelig å tilfredsstille ulike lands behov. Jeg skulle likt å lage Coca cola, for å si det sånn. Men du må strekke deg for å få kunden til å være med, sier direktøren.

Flere tusen forskjellige produkter lages på Janus-fabrikken. – Alt handler om erfaring her. Man har gjort det før. Samtidig må vi følge med på hva som skjer rundt oss.

Tar vare på kulturarven

Også utenfor produksjonslokalene kommer det gamle til heder igjen. Fabrikkens gamle jernbanestasjon er pusset opp, og brukes i dag som møterom. Der henger 64 gamle reklamebilder av bergenskunstneren Audun Hetland. – Vi måtte ha et sted å henge dem opp, smiler Vangen Solheim.

Utedoen ved siden av er også rehabilitert.

– Vi tror at kulturarven vår, det som en gang var her, er framtiden vår. I stedet for å bruke penger på markedsføring, har vi bygget opp utedoen og stasjonen, sier hun.

Og det har allerede betalt seg: – Rundt bordet her har vi inngått noen av de største og viktigste kontraktene i fabrikkens historie. Dermed fikk vi nedbetalt stasjonen på tre måneder. Vi tolker det som at folk trives her på stasjonen, fortelle Vangen Solheim.

Janus vil gjøre mer for å få folk til å trives på fabrikken. I november åpnes et eget kultursenter i den gamle trefabrikken. Der skal det være fabrikkutsalg, utstilling, scene og møterom.

– Enhver trusefabrikk med respekt for seg selv må jo ha en scene, sier direktørdatteren.

I tillegg skal den gamle direktørboligen rustes opp til neste år. Der skal det bli hotell for tilreisende. – Vi vil gi de som besøker oss en opplevelse.

Delproduksjon i Europa

Janus er i dag størst i Europa innen sitt felt, og jobber derfor med å knytte til seg virksomheter i Europa. – Vi er engstelig for at teko skal forsvinne fra Europa. Hvis vi kan være et arnested for å samle industrien i Europa, har vi kommet langt, sier Vangen Solheim.

Hun jobber med å kartlegge produksjonsmiljøer i Europa.

– Det er et tak på hvor mye vi kan vokse i Norge, og der er vi nå. Dermed må vi ha underleverandører i Europa.

– Hvorfor Europa, og ikke Asia?

– Det er nærme, og så unngår vi språkproblemer. Dessuten er jeg så dårlig på å fly, så jeg vil veldig gjerne holde det i Europa, sier hun.

Fotostudio i fabrikken

Inne i fabrikken, bortenfor stuvlageret-lageret, er det et fotostudio. Alle brosjyrer, alt reklamemateriell og all innpakning lages på huset. – Det er ingenting gale med reklamebyrå, men for oss ble det for kostbart. Dessuten er det å være endringsvillig og kjapp en viktig faktor, kommenterer Vangen Solheim.

Modellene som brukes er gjerne egne barn, naboens barn eller barna fra barnehagen ved siden av. De voksne modellene plukker markedssjefen ut. – Det er hans bonus, smiler direktøren.