OVER HAVET: En av grunnene til at det har tatt så mange år å evaluere hva slags kampfly Norge må ha når F-16 fases ut om åtte år, er den enorme havsonen vi må kunne forsvare. Noe av den samme problemstillingen hadde UK da Eurofighter ble planlagt. Derfor har dette kampflyet - som det til nå er bygget 165 stykker av - to motorere og enorm rekkevidde selv med full last. Eurofighter er en av tre kandidater til nytt norsk kampfly. (Bilde: EADS)

Kampen om nye kampfly fra 2015

KOMMENTAR

Av Stein Bekkevold, frilansjournalist

Stortinget har som kjent for lengst pålagt FD å sørge for 100 prosent gjenkjøp. Det betyr at norsk industri – forsvarsrelatert eller ikke – må tilbys kontrakter til en verdi av minst 30 milliarder kroner, i regi av vinneren.





F-16 fases ut

Grunnen til at det begynnere å haste er den samme gamle: Vår flåte av kampflyet F-16 aldres og selv med den oppjusteringen type MLU (Mid Life Update) som er gjennomført, må flåten utfases senest fra år 2015. FD later til å se i retning av nykjøp snarere enn noen annen løsning. Andre løsninger blir enten for dårlige eller for dyre. Dessuten krever FD nå at det flyet man kjøper, skal ha en levetid på 30 år og at det skal kunne oppjusteres – ikke minst elektronisk – underveis, uten store tilleggskostnader. Dette står i klartekst i FD’s nye utredning om kampflyutredningen, og som tu.no har fått studere.

De tre kampflyprodusentene det nå står om, er Saab/BAE (Gripen), EADS (Eurofighter) og Lockheed Martin (F-35 JSF). Av disse har EADS alt nå kontrakter for mange hundre millioner kroner i sving i Norge, enten allerede godkjent av FD eller til vurdering der. Det blir m.a.o. ingen ting av at man kjøper en helt nyprodusert, fornye og ”fornorsket” versjon av F-16.





Wallenberg kjøper

Saab har sagt at de ligger godt an m.h.t. å tilby norsk industri svært store leveranser til Wallenberg-eiet industri i Sverige. Familien eier et stort holdingselskap som styrer en svært stor del av svensk industri og næringsliv. I og med at Sverige er Norges nest viktigste samhandelsland, er det lett å tenke seg at handel og industriprosjekter/delleveranser ganske lett kan videreutvikles, sier folk hos Saab.

Lockheed Martin sliter med Kongressens selvpålagte angst for å la utenlandske selskap få innblikk i moderne amerikansk forsvarsteknologi, som jo F-35 er full av. Derfor har selskapet foreløpig en ganske begrenset samhandling med norsk industri. Industrifolk klager litt over dette, og mener at de restriksjoner amerikanerne legger på Lockheed Martin er til skade for samhandlingen og framdriften i prosjektet. Dette selv om det ifølge folk hos de to andre tilbyderne, later til å finnes sterke krefter inne i FD, som gjerne ser at Norge kjøper amerikanske fly også denne gangen.





Ulik status

Status for de tre kampflytypene er ganske ulik, slik ser den ut: Eurofighter flyr allerede, fire lands flyvåpen har maskinen. Disse er UK, Tyskland, Spania og Italia. Østerrike har nylig tegnet kontakt på kjøp av 15 maskiner. Den versjonen (tranche 3) som evt. blir aktuell for Norge i 2015, vil da være siste skrik innen elektronikk og våpensystem, sier selskapets talsmann i Norge, den tidligere RAF-offiseren Grp. Capt. David Hamilton.





Gripen i full tjeneste

Saab J-39 Gripen flyr i en rekke land, i oppjustert NATO-versjon. Fabrikken i Linköping har til nå produsert rundt 200 maskiner. Konsernet sier at de nå jobber med en versjon med økt motorkraft, bæreevne og bredbåndkommunikasjon/satellitt. Denne versjonen får 50% økt rekkevidde og skal dermed kunne betjene det enorme norske havområdet, inklusive Island.

Eurofighter har enorm rekkevidde og bæreevne allerede. En stor fordel med flyet er at det har to motorer, mens konkurrentene har en.

F-35 er til dels ukjent med hensyn til å kunne brukes over Norges svært store havområder, og er det flyet som sist kommer i bruk, ikke minst fordi prosjektet tidligere vare forsinket pga. overvekt og systemproblemer. Fortsatt finnes flyet bare som prototyper.





Viktig teknologioverføring, Tekna!

Det sier nesten seg selv at et så stort prosjekt som dette må få store ringvirkninger. Derfor ivrer så vel LO som NHO for at man snarest kommer i gang med seriøse drøftinger med norsk industri. Kongsbergselskapene er selvskrevne (Kongsberg Defence and Aerospace, Volvo Flygmotor med flere), og rundt i landet ellers har vi mange bedrifter som ganske sikkert kan prestere delleveranser til de store prosjektene. Norske elektronikkmiljøer sies å ligge godt an, det samme gjør en hel rekke små og mellomstore bedrifter som hver for seg er spesialister på detaljer laget av kompositter, avanserte legeringer – da i form av smarte småserieløsinger. FD ser for seg at det utvikles spesialistklynger av denne type, rundt i landet. Og da bygger man virkelig opp grunnlaget for ny norsk industriproduksjon, som kan være godt å ha når offshorebrønnene tørker.

Saab har f.eks. nylig gjort det de kaller en ”inventering” over slike SMB-er. Fabrikken var litt treg i starten men er nå i full sving.

Folk som er inne i sakene sier at prosjekt Nytt norsk kampfly nå har god kontakt med NHO, LO og NITO, mens Tekna underlig nok later til å være mer lunkne m.h.t. til mulighetene for denne type seriøs teknologiutvikling i Norge.





Kilder: Informasjon fra SAAB AB, EADS og Lockheed Martin