– I dette karet blandes borekaksen med mud til vi får en grei pasta, forklarer anleggssjef og offshore-ansvarlig André Kausland i Franzefoss Gjenvinning.
Mer og mer
Han viser oss rundt på anlegget som behandler farlig oljeavfall fra sokkelen på Ågotnes utenfor Bergen.
Til slutt står vi foran en rykende haug med sand, som er det tørrstoffet som blir igjen etter behandlingen. Franzefoss bygger nå nye renseanlegg for å ta unna avfallsmengdene.
– Vi erfarer at avfallsmengden øker når det injiseres mindre på sokkelen, sier Kausland.
– Vi bygger et tilsvarende anlegg i Kristiansund, bare litt mindre. Det skal være i drift i 2012-2013. Mye av avfallet kommer nå fra området Kristiansund-Florø.
Selger oljen
Inne i produksjonshallen ligger en rekke store kar nedfelt i gulvet. De er fylt av en gjørmete blanding av kaks, boreslam, olje og sedimenter. Her ryddes det opp etter at milliardene har strømmet inn i statskassen.
Gjørmen fra oljeindustrien skilles etter hvert ut i ulike fraksjoner: oljeforurenset vann, olje og tørrstoff.
– Her borte mates blandingen inn i maskinen, der en oljerotor og en elrotor sørger for riktig temperatur. Vannet og oljen blir avdampet og går inn i en kondensator hvor de splittes. Oljen brukes i brenneren, mens noe overskuddsolje selges. Vannet går til vannrenseanlegget, sier han.
Ikke nok kapasitet
Borekakset fraktes inn fra sokkelen i standardiserte seks meter høye transportcontainere, såkalte «iso-pump».
Kakset inneholder tørrstoff, borevæske og olje. Det kommer også inn farlig avfall i mindre containere, såkalte «skiper», og prosessvann som kommer med tankskip.
De siste årene har avfallsbransjen ikke hatt kapasitet til å ta imot den økende avfallsmengden fra sokkelen. Mye er sendt til behandling i Danmark.
Nye anlegg
Nå bygges det nye anlegg, men det er ikke enkelt å vite om man skal bygge anlegg så lenge oljebransjen ikke vil si så mye om sine fremtidsplaner.
– Vi ber kundene våre om å se litt inn i krystallkulen. Det er veldig ujevne leveranser, sier Kausland.
– I perioder, ved prøveboringer, kommer det veldig mye. I dag har vi 25.000 tonn lagerkapasitet. Vi kan maksimalt lagre i ett år. Produksjonen er flaskehalsen, vi har en gitt kapasitet per time.
Bakteriene spiser olje
En luke åpnes i en stor ståltank, og en stang med et prøveglass senkes ned. Der nede skummer det gråbrune vannet. Det er bakterier som sluker oljen i det forurensede vannet.
Rundt 6000 milligram per liter vann er forurensning av olje og andre stoffer. Dette måles i totalt organisk karbon, TOC.
– Når vannet er renset, inneholder det kun 150 milligram TOC per liter. Da kan det slippes ut i havet, sier daglig leder Kenneth Jørgensen i Nordisk Vannteknikk, som har levert anlegget.
Fem store ståltanker utgjør kjernen i det splitter nye vannrenseanlegget for oljeholdig vann her på Eide. Kapasiteten er økt med 70 prosent. Først utsettes vannet for flotasjon, og siden gjør bakterier resten av jobben.
Fra svart til blankt
– Det kullsvarte vannet du så i sted går først gjennom flotasjonsanlegget hvor tungmetaller og partikler fjernes, sier Jørgensen og peker på et diagram i kontrollrommet.
– Så pumper vi vannet inn i bioanlegget med de fem store tankene. Først er det en aktiv slamprosess, så en aerob prosess.
Jørgensen og kollega Morten Ringdal henter ut flere vannprøver fra de ulike leddene i prosessen. Vannet endres etter hvert fra nesten helt svart til så godt som blankt.
Aerob
Bakteriene har spist nesten alt av det organiske karbonet i vannet.
– Den aktive slamprosessen fjerner kalken fra vannet. Vannet inneholder mye salter og kalk. Den aerobe etterbehandlingen får verdiene ytterligere ned, sier Jørgensen.
Det er rundt 1000 kubikkmeter vann i de fem tankene til enhver tid. 15 kubikkmeter ferdigbehandlet vann pumpes ut per time. Døde bakterier danner slam som felles ut.
Dårlig rykte
Avfallsbransjen er skuffet over sitt dårlige rykte. Vest Tank-eksplosjonen i 2007 avslørte lyssky og farlige aktiviteter i bransjen.
I sommer ble det nye negative oppslag etter Bellona-aksjonen som avslørte at selskapet DVS Norge hadde lagret store mengder farlig oljeavfall ulovlig.
– Det er ikke heldig, det som har kommet frem i det siste, sier Kausland.
– Vi i Franzefoss ønsker å forebygge, ikke vente til problemene oppstår.
Konkurransefortrinn
På Eide lukker de nå renseanleggene og bygger en lagerhall for å unngå eventuell lukt og støv fra tørrstoffet som mellomlagres etter behandling.
– Vi ser på dette som et konkurransefortrinn. Kundene våre setter pris på å se at vi ikke bare følger Klifs krav, men gjør mer enn det som kreves av oss. Våre kunder har jo også krav på seg fra oljeselskapene, som presser dem på miljøsiden, sier Kausland.
Skuffet over omtalen
Kausland skjønner godt at folk er usikre på avfallsbransjen, og at noen tror at alt avfallet som behandles er like eksplosjonsfarlig som coker-bensinen på Vest Tank.
Han sier Franzefoss planlegger en åpen dag på anlegget for å vise naboene hva de faktisk driver med.
Nordisk Vannteknikk mener avfallsbransjen må bli flinkere hvis de skal få bedre rykte.
– Man må forske og utvikle teknologien. Vi har brukt to år på dette anlegget, sier han.
Les også: Bellona-aksjon i Sandefjord
– De brøt regelverket og det er alvorlig
Mer kompetanse
André Kausland i Franzefoss Gjenvinning er enig i at det trengs kompetanse og teknologiutvikling i bransjen.
På Eide-anlegget jobber totalt 25 ansatte på skift døgnet rundt. Datamaskiner overvåker renseprosessene til enhver tid, men det er ikke nok.
– I fjor ansatte vi derfor en prosessingeniør, for å ha noen som kan ta ansvar for et så komplisert anlegg, sier Kausland.
Flere kontroller
Franzefoss tar mange prøver for å sikre at rensingen fungerer optimalt. De har også kjøpt en egen og meget dyr TOC-analysemaskin.
Prøvene er ikke bare viktige for å unngå ulovlige utslipp, men også for å sikre stabil drift. Feil forhold mellom vann, kaks og boreslam kan fort ta livet av bakteriene.
– Dreper man bakteriekulturen kan det ta opptil flere uker før man er klar og får totalt organisk karbon ned på riktig nivå igjen, sier Kausland.
Cowboyer
Avfallsbransjen har fortsatt en vei å gå, men møter tøffere krav nå.
Kenneth Jørgensen mener Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) fikk en vekker etter eksplosjonen ved Vest Tank i Sløvåg, og har blitt flinkere til å ta prøver selv i stedet for å stole blindt på selskapene.
– Da de het SFT, sendte de bare ut papirer. Det er logisk at det ble cowboyer når man ikke kontrollerte noen ting. Det har skjedd en kraftig endring, men dette var dårlig før, sier han.
Les også: Renser forurenset oljevann
