Ikke gjør som Dyrhaug sier

Siden oppvarming ikke er elspesifikt, bør nettutbygging erstattes med utbygging av alternativer til eloppvarming. Som virkemidler foreslår han elektrokjeler som kan kobles ut og overføringstariffer som øker kostnaden for elvarmebrukere og fremmer bruk av vannbåren og annen varme.

Resonnementet er besnærende. Mange politikere og andre har bitt på, men det holder ikke. Det vil tvert om gi en løpende milliardregning i fanget på norske forbrukere. Det finnes bedre strategier for norsk energipolitikk.

Haken ved resonnementet er at 80-90 prosent av kostnadene i strømnettet er uavhengige av oppvarmingsform og må betales uansett. De siste 10-20 prosent er i hovedsak knyttet til tap og høyspentnettet. Tradisjonelt har mange elverk priset overføring som om det forholder seg motsatt, at 80-90 prosent av kostnadene er variable.

Dersom mange skulle gå over til vannbårne eller andre systemer, vil elverkenes inntekter derfor bli redusert, mens kostnadene vil forbli omtrent de samme. Det kan elforsyningen ikke leve med og vil derfor måtte endre prisstrukturen. Dagens kostnadsuriktige prising, som blant annet har en (misforstått) sosial begrunnelse, er dessuten i strid med det grunnleggende prinsipp som gjelder i vårt samfunn, nemlig at priser og kostnader skal reflektere ressursbruken. Dette siste er også hovedregelen i energiloven, som Stortinget nettopp har oppdatert.

I en alternativ energistrategi kunne man tenke seg noen få hovedelementer. Det første er å få ned behovet. Hvor lite energi kan vi klare oss med? Det ligger i kostnadsstrukturen foran at jo mindre man kan klare seg med, desto vanskeligere blir det å forsvare kostbare alternativer til elvarme. Hadde norsk kraftdistribusjon vært bygget ut uten elvarme, ville regningen for en gjennomsnittsbolig ha sunket fra vel 4000 kroner til ca. 3500 kroner pr. år. Vannbåren varme forårsaker lett ekstrainvesteringer i og utenfor huset på 100.000-200.000 kroner, eller 10.000-20.000 kroner pr år. Det er dette beløpet Dyrhaug foreslår at vi skal bruke for å spare 500-800 kroner.

For det andre bør ordninger som Statnett og andre har etablert for å balansere ny effektubygging mot effektregulering hos forbrukerne videreutvikles. Det er ingen grunn til å bygge ut mer effekt hvis forbrukerne kan redusere sitt behov til en lavere kostnad. Utkobling av vannvarming i høylasttimene kan være et eksempel, som er langt bedre og billigere enn Dyrhaugs tukling med grunnleggende kostnadssammenhenger.

Det tredje hovedelementet er styrking av overføringsforbindelsene mot utlandet, som gjør at norsk vannkraft bedre kan spille mot kontinental kull- og gasskraft. Både norske kraftprodusenter, kundene og miljøet vil kunne tjene på det.

Ovenstående har ingenting med å være for eller mot vannbåren varme. Det dreier seg derimot om å si fra når det lukter kostnadsfeller, enten disse skjuler kommersielle agendaer eller manglende innsikt. Vanlige huseiere som satser på for eksempel vannbåren varme, kan lett bli sittende med skjegget i postkassen, med (langt) høyere investering, nesten samme nettkostnad og kanskje høyere forbruk. Entusiaster og idealister som er villig til å påta seg en merkostnad for det godes sak, bør tenke på at penger brukt på uøkonomiske løsninger, utelukker at ressurser finner anvendelse i alternative tiltak.

Arne Festervoll

ADAPT Consulting AS