Ikke den beste løsningen

Min reaksjon på denne reportasjen er at man bare berører en liten del av ulempene, og er altfor tilbakeholden i uttalelsene. Det hevdes for eksempel at det slett ikke er sikkert at byggherren får den beste løsningen med totalentreprise – min påstand er at det er helt sikkert at han ikke får det, og at det er enkelte andre entrepriseformer som er like gale.

Jeg skal begrunne mitt synspunkt:

Man kan dele en bygnings livsløp inn i tre faser: Bygging, drift og fjerning.

Uansett hvorledes man regner, så vil byggefasen representere 10 til 20 prosent av kostnadene, driften representerer 65 til 85 prosent, og fjerning av bygget 5 til 15 prosent.

Kostnadene kan være det vi normalt først tenker på i denne sammenheng, nemlig penger. Men det kan like gjerne være miljøkostnader. Deler man det opp og ser på enkeltkomponenter, som energiforbruk, utslipp, ressursforbruk, renhold etc., så er størrelsesforholdet hele tiden det samme.

Da må det være helt galt å legge nesten all vekt på kostnadene i byggefasen, koplet med en del fokus på rivingsfasen (resirkulering)!

For å beskrive problemstillingen for et fiktivt bygg:

På et digert prosjekt i Ørsta

hele bygda etter et nytt bygg så tørsta’

at livsløp ble glemt

da gikk det så slemt

at det ble planlagt helt bort i ørska!

I en totalentreprise vil all vekt bli lagt på kostnadene i byggefasen. Den eneste langsiktige tankegangen er den som tvinges frem av regler, standarder og forskrifter, for eksempel at konstruksjonenes bestandighet skal være ivaretatt. I en totalentreprise vil entreprenøren shoppe rundt etter billigste løsning for hver eneste komponent, fra bæresystem og tekniske installasjoner til gulvbelegg og gardiner.

Ofte er det også svært dårlig koordinering av de forskjellige underentrepriser. Det er naivt å tro at ikke totalentreprenøren i overskuelig fremtid vil fortsette å skvise sine underleverandører, med den effekt det har på produktenes kvalitet.

Dersom byggherren er en investor som oppfører bygget for salg, er det like galt, det er opplagt at byggekostnader vil ha all fokus.

Så er det en annen side av saken: Man har valget mellom de vanlige byggematerialene; tre, stål og betong.

Jeg har ennå til gode å oppleve at noen tar hensyn til at tunge konstruksjoner (les: betong) reelt sett har et høyere sikkerhetsnivå enn lette konstruksjoner – det er utformingen av konstruksjonsstandardene som fører til dette.

Videre er vi vant til å brannklassifisere våre konstruksjoner i henhold til en standard temperatur/tid kurve, standardbrannen. De færreste er vel klar over at det går med 30 prosent mer olje når en betongkonstruksjon brannprøves sammenlignet med andre materialer. Så hele systemet for brannklassifisering er høyst urettferdig overfor betong. I det virkelige liv er det brannbelastningen – forrådet av energi – som er gitt, ikke brannkurven. Altså er realiteten at brannsikkerheten er 30 prosent høyere for en betongkonstruksjon enn en annen konstruksjon, selv om de på papiret har samme brannklasse.

Mange har hatt gleden av å oppleve hvor behagelig det er å komme inn i en kjølig steinbygning når solen baker som verst midt på en sommerdag i sydligere land. En totalentreprenør vil ikke velge betong med den begrunnelse at betongens termiske treghet kan utnyttes til å spare energi i byggets driftsfase – sommer som vinter.

Jeg har ingen tro på at vi vil se noen bedring i langsiktig tankegang – verken økonomisk eller økologisk – dersom det ikke tvinges frem av lover, forskrifter og avgiftspolitikk. Uansett hva vi sier, i den harde økonomiske hverdag tillegges ikke miljøspørsmål eller fremtidige utgifter for andre noen særlig vekt. Byggherren som bygger for eget bruk har som oftest ikke den kompetansen som kreves for å se den økonomiske eller økologiske sammenhengen, og rådgiverene slipper ikke til – eller kommer for sent inn i prosessen – til å ha noen særlig innflytelse.

Når det fra entreprenørhold hevdes at det er godt nok bare kunden er fornøyd, så er ikke det et holdbart argument. Den ikke–profesjonelle kunden vet ikke hva han går glipp av!

Dersom jeg ikke har røpet meg allerede, så la meg tone flagg:

Ved bygging av Hønefoss senter

man visste hva mennesker venter:

At langsiktig syn

gir glede i by’n,

man valgte betongelementer

Sven Alexander