Ellesmere Island: I årene 1898-1902 ledet Otto Sverdrup Den Annen Framferd. Hundre år senere, fra sommeren 1999 til våren 2000, dro Otto Sverdrup Centennial Expedition (Osce) i fotefarene til polarhelten.
Otto Sverdrup hadde ønsket å kartlegge nordkysten av Grønland. Vanskelige isforhold gjorde at ekspedisjonen hans ble tvunget vestover, og de tilbrakte i stedet fire år med å kartlegge vestkysten av Ellesmere, og å oppdage Axel Heiberg Island og Ringnes Islands. Et område på størrelse med Sør-Norge ble kartlagt, og hundrevis av norske stedsnavn er fortsatt strødd utover kartet her. Otto Sverdrup gjorde krav på hele landområdet for Norge, og saken ble ikke avgjort før i 1930 da øyene ble kanadiske. Sverdrup fikk da sin belønning av den kanadiske staten.
Inuitene har kommet og gått i dette området etter som klimaet har forandret seg. Fram-karene var imidlertid de første som kartla området, og ingen bodde der under Sverdrups ekspedisjon.
Minus 35 og storm
Osce startet for alvor da ekspedisjonsfartøyet Northanger på 52 fot ankom Hourglass Bay i slutten av august. Vel ankommet vinterhavnen satte vi opp ei prefabrikert hytte på omlag 25 kvadratmeter. Hytta er spesiallaget for formålet og består av kryssfinerplater isolert med seks tommer isopor. Instrumenter for måling av temperatur og luftfuktighet er stukket inn i tak og vegger som en del av en studie med statlig kanadisk finansiering.
Vi hadde ingen problemer med å holde varmen, selv med en utetemperatur ned mot -43 grader C. De sureste forholdene var ved juletider med -35 grader C og full storm i kastene. Dette gir en vindkjøleeffekt tilsvarende rundt -75 grader C.
Vi, tre ektepar og ett barn, bodde vekselvis i båten og i hytta. Min kone Guldborg er biolog og stipendiat ved Universitetet i Oslo, og hun samlet inn diverse jordprøver til analyse i løpet av vinteren. Det er utrolig hvor mange forskjellige collemboler, midd, edderkopper og andre småkryp som finnes i noen gram jord. Hun observerte også dyr og fugler.
Målte snødybden
Midt på vinteren så ekspedisjonsdeltakerne ingen tegn til liv. Ikke en gang bamsen viste seg. Men utpå vårparten dukket forskjellige skapninger opp, og jamen ble det ikke et lemenår! Lemenen i Nord-Canada er grålig og mer lodden enn vår egen.
Selv er jeg utdannet meteorolog, og jeg testet en akustisk metode for å karakterisere snø. Jeg var først og fremst interessert i å måle midlere snødyp over store avstander, mens andre parametre var permeabilitet og kornstørrelse. Metoden er utviklet ved US Army Cold Regions Research and Engineering Laboratory, (Usacrrel) Hanover, New Hampshire. Feltarbeidet var enkelt. Vi fyrte av løsskudd og målte den akustiske pulsen som forplantet seg langs overflaten. Bølgeformen på pulsen er bestemt av snølagets egenskaper.
Det er første gang denne metoden har blitt testet ut på arktiske snølag midtvinters, og metoden ser ut til å kunne bestemme midlere snødyp med ti prosents nøyaktighet. Det akustiske måleinstrumentet var levert av Norsonic på Tranby, og værstasjonen av Aanderaa i Bergen. Fint å ha med norsk høyteknologi. Jeg målte også bakgrunnstøyen i området. Den prøver vi å korrelere med værforholdene.
Forsøkskaniner
Gjennom vinteren var ekspedisjonsdeltakerne også forsøksobjekter selv. Det hører til sjeldenhetene at tre ektepar er isolert sammen i så pass lang tid, og psykologen Gloria Leon ved University of Minnesota hadde utviklet spørreskjemaer som vi fylte ut hver uke. Nasa vurderer å sende ut ektepar når de første bemannede Mars-ferdene skal av gårde. Dette er reiser som vil ta flere år, og undersøkelsene blant OSCE-deltakerne gir verdifull kunnskap om hvordan deltakerne vil oppleve det tette samlivet og den langvarige isolasjonen.
Osce var ikke bare en vitenskapelig ekspedisjon. Den hadde flere formål, som å lære kanadiere og nordmenn om vår felles historie og å gjøre kanadierne mer oppmerksom på sine egne nordområder. Gjennom vinteren fulgte norske og kanadiske klasser et undervisningsprogram via Internett, og ekspedisjonen svarte på spørsmål fra publikum. Hjemmesidene hadde opp til 100.000 treff hver måned.
Kontakt via satelitt
Kommunikasjon med omverdenen foregikk via satelitt og HF-radio. Vi måtte gå to kilometer vest for leiren for å få kontakt med satellitten over Brasil, som befant seg bare fire grader over horisonten. HF-radioen kunne også brukes til å sende korte e-poster.
Isen var over halvannen meter tykk, og trakk det spesialbygde fartøyet Northanger ned slik at hun helte 3–5 grader bakover. Vi brukte mye tid på å hakke henne løs, så det ble ingen mangel på mosjon.
Byssa var en trivelig plass. Inne kunne det være 10–15 varmegrader, noe som føltes riktig varmt og hjemmekoselig når vinden ulte. Det var også lange perioder med fint vær, og selv ved juletider var det nok skumring midt på dagen til å ta seg noen småturer. I arktis står fullmånen mye høyere på himmelen om vinteren enn sørpå, og den er oppe hele døgnet. Da bader landskapet i et grønnaktig lys. Derimot hadde vi ikke så mye nordlys, siden Hourglass Bay er rett ved den magnetiske nordpolen.
