HERØYA I DAG: Hydros virksomhet på Herøya er skrumpet inn. Tidligere tider var 6500 ansatte innenfor portene hver dag. (Bilde: Anders J. Steensen)
25 JULI 1943: Slik så det ut etter at de allierte hadde avlgt Herøya en visitt. FOTO NH.
IVRIGE: Skolebarn kommer stadig innom Hydros bedriftekniske samling for å lære. Her forteller Bjørnar Johansen omsekksyingen. Den mest populære arbeidsplassen på Notodden. 90 slike mskiner var i drift. (Bilde: Anders J. Steensen)
MED BÅT: All produskjon måtte fraktes med bår over Tinnsjøen. Der jernbaneferjen Ammonia ved kai i Mæl. (Bilde: Anders J. Steensen)
BIPRODUKT: Deuteriumoksid, eller tungtvann, var et biprodukt fra salptersyreproduksjonen på Rjukan. (Bilde: Anders J. Steensen)
SYRETÅRN: For å fremstille kalksalpeter trengtes store megder sapletersyre. Den ble oppbevart i slike syretårn av kjeramikk.
NR:1: dette erNorsk Hydros første ovn
UTGANGSPUNKTET: - Der hvor statuen av Claus Hellberg, en av Rjukanaksjonens sabotører, står, underskrev Sam Eyde på kjøpet av Rjukan Hotel, forteller lokalhistoriker og tidligere laboratoriesjef ved Rjukan Fabrikker, Per Pynten.
GEDIGEN: Sam Eyde fikk denne gaven av de ansatte på Rjukan da han gikk av som generaldirektør. Gaven forestiller kraftproduksjonen på Rjukan.
DEN FØRSTE FABRIKK: Den første ovsnhallen på Rjukan Salpeterfabrikk eid av Norsk Hydro.
VERDEN KRAFTIGSTE: Da Vemork kraftstasjon var ferdig bygget var dette verdens største kraftasjon.
PÅ REKKE OG RAD: Turbiner og genratorer gav grunnlaget for kraftproduksjonen på Rjukan.
MONUMENTALT: Da Sam Eyde fikk se det endelige utkast til Såheim kraftsasjon forkanstet han det. Arkiktekten fikk en dag til å komme med nye tegninger. Sam Eye vil ha et minnesmerke.
RJUKAN HOTEL: Dette er den bygningen som Sam Eyde kjøpte for å innlede forhandlingen om Rjukanfossen. Bygningen er i dag flyttet til Mæl og huser Tinn Kro.
LITE TILBAKE: Den en gang så mektige Rjukanfossen er edusert til en liten bekk. Antall ansatte i Hydro på Rjukan har vært utsatt for samme reduksjon
OPPMÅLING RJUKAN: Dette er Eydes inginiørkontors oppmåling av Vestfjordalen i 1903. Denne boka danner grunnlaget også for dagens Tinn Kommune.
NOTATER: Ingeniør Uglands notater under oppmåling av Møsvatn.
INNSIDEN: SLik ser lysbueovenen ut. Den er foret med stein fra borgestad Fabrikker.

Hydro 100 år i fremgang

  • produksjon

Merkedager

Merkedager





1901 Professor Kristian Birkeland eksperimenterer med en elektrisk kanon

13. februar 1903 Professor Birkeland og Sam Eyde møtes i middagsselskap. De blir enige om å videreføre Birkelands ideer basert på at han oppdaget en flat flammeskive som dannet kvelstoff, nitrogen.

20. februar 1903 Det første patentet leveres inn. ”Fremgangsmåte til ved hjelp av flate elektriske funker å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger”. Denne regnes for ettertiden som Patent nr 1 i Norsk Hydro. (Birkeland Eyde-prosessen).

Juli 1903 De første forsøk starter i Frognerkiles Fabrikk Effekt 25 hk .

Oktober 1903 Ankerløkken fabrikk, større ovn , Effekt 150 hk.

2. januar 1904 Sam Eyde , Marcus og Knut Wallenberg samt Knut Tillberg stifter Det Norske Aktiselskab for Elektrokemisk Industri (Elkem) med formål å finne en prosess for å danne gjødsel basert på professor Birkelands metode. Aksjekapitalen var satt til 5 millioner kroner.

9. juli 1904 Notodden Salpeterfabrikk AS etableres.

September 1904 Vasmoen v/Arendal prosess med effekt 1000 hk.

2. mai 1905 Produksjonen starter på Notodden med effekt 2500 hk.

Juli 1905 Besøk fra den franske banken Banque de Paris et des Pays-Bas (Banque Paribas).

2. desember 1905 Sam Eyde sammen med Wallenberg og franskmannen Moret etablerer Norsk hydro-elektrisk Kvælstofaktieselskab. Aksjekapital 7,5 millioner kroner. Hovedkontor på Notodden.

Det besluttes å investere i nye fabrikker og kraftanlegg: pris 60 – 80 millioner kroner.

11. september 1906 Utbyggingen på Rjukan besluttes. Aksjekapitalen utvides til 34 millioner kroner.

Mai 1907 Svælgfos kommer i gang, installert effekt 25 000 hk.

1909 Rjukanbanen klar.

1910 Haber Bosch-prosessen utvikles (fremstilling av salpeter fra ammoniakk).

25. september 1911 Norsk Hydro overtar aksjemajoriteten i Rjukan fabrikker

8. november 1911 Rjukan fabrikker i gang.

1919 Etablerer en forsøksstasjon på Skøyen i Oslo.

1925 Hydro inngår samarbeid med IG Farbenindustrie, som får 25 prosent av aksjene og salg av Hydros produkter internasjonalt.

1927 Hydro kjøper lisens på Haber-Bosch prosessen og starter utvidelser av fabrikkene på Notodden og Rjukan.

1. februar 1928 Anleggsarbeidet for Herøya Fabrikker starter.

12. mai 1929 Produksjonen starter på Herøya.

8. juni 1931 Menstadslaget, arbeidere gjør opprør.

1936 Forsøksproduksjon av fullgjødsel (NPK)

1938 Regulær produskjon av NPK

1940 Bygger produksjonsanlegg for magnesium basert på elektrolyse (IG Farben teknologi).

Danner selskapet Nordisk Lettmetall, som skal produsere aluminiumoksid og magnesium.

24.juli 1943 Herøya bombes. 55 mann omkommer.

1949 Glomfjord fabrikker starter.

1951 Produksjonen av magnesium starter på Herøya.

1951 Produksjonen av PVC fra karbid starter på Herøya.

1961 Konsesjonssøknad for vassdraget Røldal/Suldal.

1963 Planen for aluminiumverket på Karmøy lanseres.

17. juni 1968 Åpning av Alnor Aluminium Norway, Karmøy.

1968 Åpning av kraftverkene Røldal/Suldal

Julen 1969 Ekofisk erklæres drivverdig. Hydro blir oljeprodusent.

1971 Konsesjon blir gitt for bygging av oljeraffineriet på Mongstad.

1973 Alnor kjøpes hjem fra Harvey Aluminium UK.

1973 Qafco, Hydros anlegg i Qatar settes i drift.

1977 Frigg settes i drift.

1979 Hydro Rafnes settes i drift.

1988 Hydros magnesiumfabrikk Becancour settes i drift.

1990 Osebergfeltet i drift.

1995 Troll Olje i produksjon.

2002 Oppkjøp VAW .

2003 Yara skilles ut til eget selskap.



Hydros og det moderne Norges historie hører sammen.

Det frie Norge ble vedtatt i Stortinget 7. juni 1905, mens det ble endelig ratifisert av svenskene i september. Den 25. november samme år ankom Kong Haakon landet. Den 2. desember ble Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstoffaktieselskap stiftet.

Optimismen som fulgte frigjøringen smittet over på utviklingen av Norsk Hydro. Gründerne, ingeniør Sam Eyde, professor Kristian Birkeland og häradshövding Marcus Wallenberg hadde et mot og en risikovilje som er uvanlig i dagens verden.

De hadde en ukuelig tro på at elektrisk energi i form av vannkraft kunne skape grunnlaget for en betydelig industri.





Hotell først

Hydros historie starter imidlertid tidligere. Arendalsmannen Sam Eyde hadde sitt ingeniørkontor i Christiania. Eyde var en mann med stor vilje og skapertrang. 35 år gammel fattet han interesse for vannkraft. Han så at denne rike energikilden kunne danne grunnlaget for en ny elektrokjemisk industri.

For å skaffe vannkraft måtte han sikre seg rettighetene til fossefallene. Et av de første vannfallene han fattet interesse for var Rjukanfossen. På det tidspunkt ble fossen eid av Rjukan Hotel, som var gått konkurs. Hotellets eiere hadde noe tidligere kjøpt fossen av gårdene Vemork og Fosso for henholdsvis 600 og 500 kroner.

Da Eyde annonserte sin interesse, avviste bobestyrerne ham og sa at det ikke var aktuelt å selge fossen, med mindre han kjøpte hotellet først. Etter forhandlinger ble prisen på Rjukan Hotel satt til 30.000 kroner. Den 2. august 1902 ble papirene underskrevet. Så kunne forhandlingene om Rjukanfossen begynne.

Allerede den gangen var fossen et yndet turistmål. Eierne var ublue, de forlangt opprinnelig over 200.000 kroner for fossen. Etter forhandlinger kom prisen ned i 160.000 kroner, og avtalen kom i orden innen året var omme.

Gjennom aksjeselskapet Rjukanfossen var fallrettighetene sikret. Umiddelbart etter at salget gikk i orden, begynte ingeniør Ugland ved Eydes Ingeniørkontor oppmålingen av vassdraget fra Møsvann og videre nedover Vestfjorddalen. Mange personer var involvert i arbeidet, og det viste seg å være nyttig å eie et hotell i denne fasen. Bygningen eksisterer den dag i dag, men drives nå lenger ned i dalen som Tinnsjø Kro.





To uker

Den 6. februar 1903 eksperimenterer den daværende 35 år gamle professor Kristian Birkeland med en elektrisk kanon. Arbeidet med kanonen hadde han startet to år tidligere. Under disse forsøkene kortslutter kanonen, luften forbrennes og det dannes nitrogenforbindelser.

Birkeland studerer fenomenet nærmere, og ser at lysbuen danner en flammeskive på grunn av de sterke magnetiske feltene i kanonen. Rundt denne flammeskiven forbrennes luften og grunnlaget for å utvinne nitrogenforbindelser er til stede.

Statsminister Gunnar Knutsen, som var fra Borgestad, midt mellom Skien og Porsgrunn, inviterte herrene Eyde og Birkeland til middag fredag den 13. februar 1903. Dette ble det første møtet mellom Hydros opphavsmenn. Birkeland spurte Eyde om hva han drev med, hvorpå Eyde svarte at han studerte kvelstoff og hadde vannkraftrettigheter.

Ifølge Eydes egen biografi sa han til den unge professoren at det han ønsket seg aller mest var verdens kraftigste lyn for å danne den nø dvendige kvelstofforbindelsen. ” Det kan jeg skaffe Dem”, svarte Birkeland.

Dagen etter fortsatte samtalene på Eydes kontor, og allerede 20. februar leverte de en søknad om patent til Mallings patentkontor på Birkeland Eydes prosess for fremstilling av flate elektriske funker for å fremstille nitratforbindelser av luft og andre gassblandinger.





Elkem etablert

Eyde, som var en handlingens mann, fikk i gang forsøk. Den første ovnen ble prøvd ut på Skøyen i Oslo. Installert effekt var på 25 hk. Neste trinn var med mer effekt, og forsøkene fortsatte på Ankerløkken med installert effekt på 100 hk. I 1904 flyttet deler av virksomheten til Arendal, hvor installert effekt var på 1000 hk.

Den 2. januar 1904 etablerte Eyde sammen med de svenskene brødrene Marcus og Knut Wallenberg samt Knut Tillberg Det Norske Aktieselskap for Elektrokemisk Industri (Elkem) for å utnytte Birkeland Eydes prosess.

Aksjekapitalen i selskapet var fem millioner kroner. Selskapet skulle fungere som et holdingselskap for å danne nye bedrifter innen elektrokjemisk industri.

For å bringe Birkeland og Eydes prosess ut av forsøksstadiet måtte det bygges en fabrikk. Notodden hadde tre år tidligere får bygget ut et kraftverk, men hadde ingen industri eller brukere av betydning for den store kraftmengden kraftverket kunne gi. Eyde valgte derfor Notoddden som stedet der fabrikken skulle bygges. I juli1904 dannes derfor Aktieselskapet Notodden salpeterfabrikk. De første fire ovnene ble bygget.





Fransk klarsignal

Gjødselen ble fremstilt av luft, vann og kalkstein. Andre utenlandske selskaper, særlig tyske, arbeidet hardt med å utvikle prosesser for å fremstille kunstig gjødning med kjemiske prosesser. Da behovet for å utvide driften meldte seg, måtte Birkeland Eydes metode vurderes av et internasjonalt ekspertpanel for å sikre finansieringen av videre utbygging.

Det franske banken Banque de Paris et de Pay-Bas (Paribas), ble kontaktet av Wallenberg for å finansiere videre utbygging. Sommeren 1905 kom ekspertgruppen til Arendal og Notodden for å studere installasjonene. De ble imponert.

De fant et system som fungerte og som kunne produsere 500 kilo saltsyre pr. kilowattår, noe som var overlegent det som ble gjort i Europa. Ekspertgruppen anbefalte derfor at dette ble utviklet til en større industri. Klarsignalet var gitt for utviklingen av det moderne Norge.





Kjempeinvesteringer

Kapitalbehovet var stort, det var anslått til mellom 60 og 80 millioner kroner. Dette tilsvarte det norske statsbudsjettet og vel så det. For å sikre sine lån og investeringer gikk franskmennene med på å danne et nytt aksjeselskap som skulle drive gjødningsproduksjon. Så den 2. desember ble Norsk Hydro-Elektrisk Kvælstofaktieselskab stiftet. 98 prosent av aksjekapitalen var på utenlandske hender. Sam Eyde ble ansatt på en tiårskontrakt som generaldirektør. Den 7 desember 1905 beskrives mulighetene av Birkeland og Eyde i en artikkel i Teknisk Ukeblad.

Den store utbyggingen på Notodden ble satt i gang. Svælgfos kraftstasjon som lå seks kilometer fra Notodden ble bygget ut. Her var installert effekt hele 30.000 hestekrefter.

I alt ble det montert 34 Birkeland Eyde ovner på Notodden; 32 som var i bruk og to som stod i reserve.





Tyskerne mislyktes

Dette var imidlertid ikke nok. Rjukanfossen stod urørt. Utbyggingene her skulle overstige alt. Tyskerne måtte trekkes inn. Det ble en kamp om teknologi. Skulle tyskernes Schönherr-ovner brukes, eller skulle Birkeland Eydes prosess nyttes. Det hele endte med et kompromiss hvor tyskerne skulle stå for halvparten av ovnene.

I 1907 startet arbeidet opp, og 1909 var jernbanen frem til Rjukan ferdig. Inntil da hadde alt materiell, unntatt trevirke, som trengtes til utbyggingen blitt fraktet opp med hest og kjerre.

Utover årene 1907-09 ble utlendingene irritert over Eydes lederskap, og i 1909 overtok tyskerne ledelsen av utbyggingen på Rjukan. Da det etter hvert viste seg at Schönherr-ovnene ikke virket tifredsstillende, ønsket tyskerne å trekke seg ut.

Tyskerne ble kjøpt ut, inn kom Birkeland Eydes ovner, og Sam Eyde tok makten tilbake. Han reiste til Rjukan. Der ble han mottatt som en helt. I sin avskjedstale til over 4000 fremmøtte arbeidere på Rjukan julen 1916, uttalte han at den hyldest han mottok tilsvarte den han fikk for fem år siden, etter at dalen hadde vært okkupert av fremmede makter i halvannet år.

Den 8. desember 1911 gikk den første lasten med norgessalpeter fra Rjukan med tog. Da var det investert hele 100 millioner kroner i anleggene i Telemark. Til sammenlikning kostet Bergensbanen inklusive rullende materiell, da den var ferdig i 1909, 67 millioner kroner. Totalt ble det fraktet 1,5 millioner tonn salpeter fra Rjukan til Porsgrunn for utskiping i løpet av de nærmere 90 år driften var i gang i Vestfjorddalen.





Bytter prosess

Da den tekniske utviklingen ellers i verden raste videre, ble det klart at Birkeland Eyde-ovnene ikke lenger var de mest regningssvarende. I 1927 kjøper Hydro rettighetene til den tyske Haber Bosch-prosessen fra tyske IG Farben AG. Dette innebar at gjødning be fremstilt fra ammoniakk, fremfor fra luft.

Fortsatt var det behov for elektrisk energi for å drive prosessen. I Telemark var det flere vassdrag som ennå ikke var utbygd. Sammen med forbedret overføringsteknologi for elektrisk kraft gav det støtet til at fabrikker kunne reises langs kysten. Herøya ved Frierfjorden, to kilometer vest for Porsgrunn ble valgt som sted for en ny fabrikk basert på Haber-Bosch syntesen. Samtidig gikk IG Farben inn på eiersiden i Norsk Hydro med 25 prosent.

En anne fordel ved Herøya var at fabrikken ville ligge nær de store kalksteinsforkomstene i Grenladsområdet. Kalkstein var nødvendig for å fremstille gjødning idet salpetersyre (HNO 3) spyles ned over kalkstein, som da danner kalksalpeter.





Metaller i skuddlinjen

Fabrikkene på Herøya kom i gang. Med sjøvannet fantes nye muligheter for å utnytte elektrisk kraft. Hydros ledelse så blant annet på produksjon av aluminium og magnesium. Etterspørselen var stor. Ledelsen fant ut at aluminium ble for dyrt, mens produksjon av magnesium kunne bli regningssvarende, og besluttet utbygging.

Særlig tyskerne etterspurte de lette metallene til sin flyindustri, og etter 9. april 1940 ble det fortgang i utbyggingen av både magnesium og aluminium på Herøya. Med tysk overherredømme i Norge og tysk eierskap i Norsk Hydro ble det satt i verk en storstilt utbyggig av lettmetallproduksjonen. Herman Göring hadde selv formulert målsettingen om å øke aluminiumproduksjonen i Norge fra 30.000 tonn i 1940 til 180.000 tonn i 1944. I 1940 var verdens totale normalproduksjon 600.000 tonn.

Men fabrikkene i Telemark kom ikke i gang. Om formiddagen lørdag den 24. juli 1943 dundret de aliertes bombefly inn over Frierfjorden. De slapp sin dødbringende last, og fabrikken ble lagt i ruiner. 53 personer omkom i angrepet. Gjødningproduksjonen ble tatt opp igjen 15. november, mens aluminiumproduksjonen ble lagt død for alltid.





Vankraft ble industriutbygging

Etter krigen ble Hydro utviklet videre. Tyskerne mistet sine eierinteresser, og den norske staten kom inn med 46 prosent. Det ble lett med lys og lykte etter nye produkter, og på Herøya ble det bygd opp en stor magesiumproduksjon til bruk i bildeler.

I Glomfjord lå det et aluminiumsverk. Et kommandoraid av allierte soldater sørget for å sette kraftverk og fabrikker ut av spill. Dette ble ikke bygd opp igjen. I stedet ble Hydro tilbudt vannkraften, ca. 500 GWh, og i 1947 kunne produksjonen av ammoniakk og fullgjødsel starte. Dette var det første fabrikkinvestering utenfor Telemark.

Og vannkraftutbyggingen fortsatte med fulle styrke over store deler av landet. Ferrolegeringsindustrien vokste frem, også aluminiumsidustrien ble sentral. For Hydro betød det å utnytte vannkraften fra Saudafallene.

Alnor, som er delvis eid av Hydro, ble etablert, og i 1963 ble utbyggingen aluminiumsverket på Karmøy satt i gang. Spiren til å bli en aluminiumsgigant var født. Samtidig så Hydro seg om etter ytterligere områder hvor de kunne ekspandere. På Herøya gikk de i gang med produksjon av plast, PVC, allerede i 1951.





Qatar

Norsk Hydro hadde i alle år solgt 95 prosent av sin produksjon på eksport. Men all produksjon foregikk her på berget. Så da mulighetene for å utnytte de store gassressursene i Persiabukta kom, lot ikke selskapet sjansene gå fra seg. Qatar lokket både med penger og med rikelig tilgang på energi og råstoff.

Så i juni 1969 inngikk Hydros ledelse og Qatar en avtale om å opprette en kunstgjødselfabrikk i landet. Hydro fikk 25 prosent eierandel og skulle stå for salg og markedsføring. For første gang får flere medarbeidere anledning til å arbeide under fjernere himmelstrøk.





Olje i støtet

60-tallet bød også på andre utfordringer. Allerede i 1963 hadde Phillips Petroleum søkt om tillatelse til å drive oljeleting på den norske sokkelen. Hydro i samarbeid med franske oljeselskaper, Petronordgruppen, søkte på konsesjon for å lete etter petroleum, og i 1995 startet oljeboringen. Hydros andel var på 12,6 prosent.

Men leteingen var i mange tilfelle forgjeves, og optimismen ikke spesielt stor. For å dele kostnadene inngikk Petronord og Phillips en avtale slik at Phillips fikk 20 prosent i Petronordgruppens blokker, mens Petronordgruppen fikk 20 prosent, blant annet i Ekofisk.

I desember 1969 ble det erklært drivverdige funn på EKofisk. Dermed ble Hydro en olje- og gassprodusent.





Norge fortsatt sentralt

I 1970 tenkte man fortsatt norsk. Oljen og gassen utgjorde en ny mulighet for industriutvikling. To store prosjekter ble satt i gang. Rafinor på Mongstad, som skulle raffinere oljen fra Nordsjøen, og Noretyl og Rafnes fabrikker i Grenland, som skulle utnytte det råstoffet våtgassen utgjorde. Samtidig lanserte Hydro sine egne bensinstasjoner.

Mongstad-raffineriet ble satt i gang umiddelbart etter at det ble vedtatt i vårsesjonen på Stortinget i 1971. I 1975 losset den første tankbåten MT Ross Head, fra Sandefjord, sin last med 70.000 tonn råolje fra Ekofisk.

Rafnesutbyggingen var klar i 1978. Arbeidet med utbyggingen startet i 1973, etter at Hydro hadde kjøpt Rafnes Gård fra Thomas Stang og Wenche Foss. Etter at produksjonen av vinylcloridmonomer startet, stanset produksjonen av PVC på Herøya.





Nei giav utenlandssatsing

Men den politiske utviklingen i Norge med et solid Nei til EF (EU) i 1972 endret kursen for Hydro. Ekspansjonen måtte foretas ute i Europa, enten ved å bygge nye fabrikker, eller ved å kjøpe opp produksjonskapasitet. Hydro valgte den siste veien.

Gjødselprodusenter i Italia, Frankrike og Storbritannia kom under norsk eie. Dermed hadde Hydro full tilgang til de store markedene i Europa. Man alle oppkjøpene var ikke like enkle. Derfor gikk omstillingsarbeidet sent. Et problem var at i Frankrike hadde arbeiderne ett år oppsigelsestid.

Det tok mange år før Hydro Agri, som landbruksdivisjonen nå het, kom på fote igjen. Da den endelig innfridde lønnsomhetskravene, ble den skilt ut og solgt. Selskapet heter nå Yara. Heldigvis fikk de med seg vikingeskipet, logoen som i nesten alle år har fulgt Hydro.





Oljen kom

Oljeletingen i på sokkelen pågikk med uforminsket styrke. Det ene feltet etter det andre ble erklært drivverdig, og i 1983 ble forespørselen for utbygging av Oseberg-feltet sendt ut på anbud. Dette var den føste store oljeutbyggingen Hydro gjennomførte som operatør. Senere har Hydro bygget ut feltene Troll Olje, Njord, Brage, Grane og Visund. Hydro er i dag landets nest største oljeprodusent, med en produksjon nærmere 800.000 fat oljeekvivalenter daglig.

I 1986 overtok Hydro Årdal og Sunndal Verk. Dermed ble selskapet en aluminumsgigant med ekstruderingverk i Tyskland, Danmark og Sverige. En annen stor del av virksomheten er knyttet mot luftfartsindustrien, hvor blant annet Hydro i dag er verdens største leverandør av flycontainere.





Mye cash

Oljepengene smørte kassen. de store intektene måtte brukes. Svaret lå i lettmetall. På midten av 80-tallet ble en ny magnesiumfabrikk i Becancour, i den fransktalende provinsen Quebec, bygget og satt i drift. Målet var å erobre den amerikanske fly- og bildelindustrien. Men i stedet for å bli tatt i mot med åpne armer, har amerikanske konkurrenter beskyldt den norsk-canadiske bediften for å drive med dumpingsalg og at bedriften er subsidiert.

Den største investeringen foretok Hydro da de kjøpte opp den tyske aluminiumsgiganten VAW, Vereinige AluminiumWerke i 2002 for 25 milliarder kroner; beløpet ble betalt kontant. Dermed fikk Hydro et solid inngrep i bildelmarkedet. Selskapet er i dag verdens nest største alumiumsprodusent.

Quo Vadis Hydro?

Hva fremtiden vil bringe for Norsk Hydro er ikke offentliggjort. Men slik trenden er nå, virker det som om dagens regime med Eyvind Reiten i spissen fortsatt vil bruke sine oljeinntekter til å posisjonere seg i aluminumsmarkedet. Ekspansjonen vil skje utenfor Norges grenser.

Tilgangen til det indre markedet i Europa og den sterke veksten i Asia, hvor energiprisene fortsatt er lave,vil bidra til å flytte den delen av produksjonen som drives med gammel teknologi, ut av Norge. Vi ser det ved at Hydro ivesterer i et nytt aluminiumsverk i Qatar.

I Norge kan kunnskapsdelen av industrien bli værende. Hydros satsing innen miljøvennlig energi og hydrogensamfunnet skjer her på berget. De gamle industristedene er i omstilling fra produksjon til kunnskap og tjenesteyting, så lenge energitilførselen i Norge ikke øker. Uansett er det tilgangen på energi som styrer utviklingen.