Denne gang ble langtidsprogrammet presentert samtidig med at regjeringen fant det opportunt å bruke mer oljepenger. Riktignok ikke rett fra oljefondet, men fra det som forventes å være avkastningen, enten det har avkastning eller ei.
Dermed kan regjeringen opprettholde sysselsettingen ved å øke antall ansatte i offentlig sektor, men for første gang uten at næringslivet og privatpersoner blir belagt med nye store avgiftsøkninger og dermed svekket konkurranseevne. Regjeringen lover sågar at de skal gå igjennom alle forskrifter og detaljreguleringer for å finne forenklinger. De erkjenner at Norge taper i konkurransen fordi for mye tid går bort til papirarbeidet.
Regjeringen skal øke innsatsen i forskningen. Spesielt skal aktivitetene innen marin sektor og IKT økes. Skjæringspunktet mellom energi og miljø skal utforskes. Norges forskningsinnsats skal minst opp på gjennomsnittet av våre europeiske land – 1,7 prosent av brutto nasjonalprodukt. Hørt den før?
Det som forbauser, er at regjeringen ikke vil bruke mer penger i det området hvor staten har sine største inntekter, nemlig innen oljesektoren. Heller ikke vår metallindustri er nevnt med et ord, enda etterspørselen etter aluminium og andre lettmetallprodukter kommer til å øke kraftig i de neste årene. Våre naturlige fortrinn skal ikke utnyttes sterkere i fremtiden.
I stedet for å satse der hvor alle andre opererer, kan det være langt smartere å satse der hvor vi er sterke. Det gir som regel mer i kassen og sikrere arbeidsplasser. Brukes 500 millioner i forskning på å bedre utvinningsgraden på sokkelen, kan staten få 500 milliarder igjen.
Denne promillen kan være statens mest lønnsomme investering noensinne.
