Har norsk industri et Kina-syndrom?

  • forum

INDUSTRI En av grunnene til at Norsk Hydro måtte oppgi sin primærproduksjon av magnesium på Herøya var billig magnesium introdusert på verdensmarkedet fra Kina. For å gjøre markedsforholdene for Mg-legering sikrere for sine kunder gjennom mange år forsatte Norsk Hydro – klokelig nok – produksjon av resirkulert Mg-legering på Herøya. I tillegg startet Hydro Magnesium et Mg-støperi i Xian i Kina, men kanskje her med noe billig og mer umoderne utstyr ? Dette var etter min mening likevel et lurt trekk for å få bedre kjennskap til hva som foregår på de kanter.

Nå leser jeg i TU 3505 at selv det forholdsvis moderne omsmeltingsanlegget for magnesium på Herøya også merker konkurransen fra Kina og må foreta kostnadskutt. Dette er vel så langt greit, men møter de konkurrenten under de samme betingelser eller for å si det mer populært – på den samme banen?

Jeg tror ikke det! Vi vet at produksjonen av primærmetall i Kina skjer med en langt mindre miljømessig og mer energikrevende metode enn på det anlegget vi måtte legge ned. Kina har millioner av billige og villige gruvearbeidere som graver fram fossilt brensel i store mengder, mens norsk industri må tåle konkurranse med europeiske kraftpriser.

Produksjonen av ferrosilsium (brukes som reduksjonsmiddel i Mg-framstillingen i Kina) fører til store utslipp av forurensninger til vår felles atmosfære. Dessuten har ikke Kina akseptert Kyoto-avtalen, så de «behøver» ikke tenke på CO 2-utslipp som følge av utstrakt kullforbrenning

I avisen Vardens lørdagsbilag den 26.november forteller en av de første miljøvernsjefene i norsk industri, Erik Thurmann-Nielsen, hvike svimlende beløp som har gått med til å «rense» opp prosessindustrien de siste 40 årene. Beløp som Norsk Hydro Magnesium måtte ta sin rettferdige del av. Og så møter vi konkurranse fra et land hvor slike miljøtiltak fremdeles ikke er på dagsordenen. Sånn kan verden virke urettferdig.

Men det er jo et tankekors for kineserene at vi hører om (kanskje usikre) fabrikker som eksploderer og at de forurenser drikkevann for folk i et omfang som tilsvarer hele det norske befolkning. Daglig hører vi også om omkomne i de kinesiske kullgruvene. Dette er tragisk, men hvor lenge skal vi i de opprinnelige industriland holde kjeft om dette og fortsette med å «eksportere» dårlige arbeidsplasser og et utålelig industrimiljø til denne del av verden?

Jan B. Rønhaug

Medl.NIF