God forskning krever prioriteringer

De aller fleste er enige om at forskningen i Norge trenger et løft. Det er heller ikke vanskelig å slutte seg til en av hovedkonklusjonene i evalueringen, som går ut på at det må gjennomføres en del endringer i Forskningsrådets rammebetingelser. Den internasjonale forsknings- og konsulentorganisasjonen Technopolis fastslår i evalueringen at det er behov for å styrke kvaliteten på forskningsadministrasjonen i departementene, som må skille klarere mellom kortsiktige og langsiktige behov og engasjere seg mer aktivt i debattene om etablering av tematiske satsinger i Forskningsrådet.

Dessverre berører evalueringen i liten grad de prioriteringene som må til hvis forskningen i Norge skal få det nødvendige løftet, og dokumentet er uklart når det gjelder beskrivelsen av hvordan Forskningsrådets rammebetingelser bør endres. Ett av problemene i norsk forskning er at de offentlige bevilgningene ikke prioriteres sterkt nok, men isteden fordeles nokså jevnt til både gode og mindre gode forskningsmiljøer over det ganske land. Evalueringen burde uttrykt mye klarere at Norge har en liten befolkning som ikke kan bli internasjonalt ledende på "alle" forskningsområder. Vi må blinke ut noen områder vi vil satse stort på, og nedprioritere en del andre områder. Det har vært snakket mye om prioritering også i Forskningsrådet de siste årene, men i praksis er det gjort altfor lite på dette området. Er det ubehagelig å måtte si til noen forskningsmiljøer at de vil bli nedprioritert?

Forskning og distriktspolitikk

Forskningsrådet, departementene og de politiske myndighetene synes å henge igjen i en tradisjon der forskningsbevilgninger brukes som distriktspolitiske virkemidler. Men forskningen og kunnskapsutviklingen er i høyeste grad internasjonal av natur, og nasjonale distriktspolitiske vurderinger er uegnet til å styrke de norske forskningsmiljøenes internasjonale konkurranseevne. Det er for eksempel neppe klokt å satse på fiskeriforskning både i Tromsø og Bergen - resultatet blir sannsynligvis at begge miljøene får for små bevilgninger til å hevde seg internasjonalt.

Det er ikke bare Forskningsrådet som er blitt evaluert i løpet av de siste årene - Forskningsrådet har også selv gjennomført en rekke evalueringer av forskningsmiljøer i og utenfor universitetene. Men det virker ikke som om man har bestemt seg for hva evalueringene skal brukes til. Skal man bruke dem til å identifisere de sterke miljøene som kan hevde seg internasjonalt, eller til å identifisere de svake miljøene som trenger støtte for å holde seg flytende?

Etter min mening bør Forskningsrådet gå tyngre inn i rollen som forskningspolitisk rådgiver og for eksempel se på om det virkelig er behov for 13 teknisk-industrielle forskningsinstitutter i Norge, eller om det er god forskningspolitikk å gi stadig flere høyskoler anledning til å utdele doktorgrader. Slike prioriteringer er best egnet til å tynne ut gode fagmiljøer og redusere kvaliteten på den forskningen som utføres.

Manglende langsiktighet

Selv om Technopolis-evalueringen svikter når det gjelder å peke på behovet for prioriteringer, treffer forfatterne spikeren på hodet når de påpeker den manglende langsiktigheten i rammebetingelsene fra det politiske miljøet. Dette har flere forsknings- og kunnskapsmiljøer opplevd på kroppen flere ganger de siste årene. Det mest åpenbare eksemplet er skjebnen til Forskningsrådets ordning "Kompetanseprosjekter med brukervirkning", som ble etablert i 2001. Ordningen var svært interessant. Det tar imidlertid mye tid å skrive en god søknad om støtte til slike prosjekter, ikke minst fordi det skal etableres allianser med brukerne i næringslivsmiljøene. Men da søknadene var godt og vel levert, kuttet Regjeringen kraftig ned på ordningen uten forvarsel. Søknadene er nå lagt på is, for ordningen er blitt barbert. Tilsvarende skjedde med FUNN-ordningen.

Verdensrekord i utredninger

Kuvendinger av denne typen fører uvegerlig til at mange blir "kritiske" til Forskningsrådet, selv om det antakelig hadde vært mer korrekt å rette kritikken mot departementene og politikerne. Episoder av denne sorten skaper imidlertid også et inntrykk av at tillitsforholdet mellom departementene og Forskningsrådet ikke er godt nok. Departementenes trang til å øremerke både store og små forskningsbevilgninger, slik at det blir færre prioriteringer overlatt til Forskningsrådet, støtter inntrykket av manglende tillit og en form for umyndiggjøring. Dette er et problem som Forskningsrådet og myndighetene må ta svært alvorlig.

Professor Hans Skoie ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) går for langt når han går inn for å avvikle "forsøket" med ett forskningsråd. Technopolis skriver i sin evaluering at de ser på opprettelsen av Forskningsrådet som "et stort og veldig spennende eksperiment". Hvis ordningen med ett forskningsråd skal avvikles igjen, vil dette nødvendigvis føre til flere år med nye utredninger og diskusjoner uten at det satses strategisk og langsiktig. Det er i det hele tatt et tankekors at et land som Norge, som bevilger lite penger til FoU, antakelig har verdensrekord når det gjelder utredninger per forskningsbevilget krone. Det må være bedre at Forskningsrådet fortsetter i sin nåværende organisasjonsform, og at vi heller bruke kreftene på forbedringer der de er nødvendige. En oppsplitting av Forskningsrådet i flere enheter, som før 1993, gjør det heller vanskeligere enn lettere å få til den ønskede og samfunnsriktige prioriteringen av forskningsmidler som her etterlyses.

Kuvendinger fører til at mange blir kritiske til Forskningsrådet, selv om det hadde vært mer korrekt å rette kritikken mot departementene og politikerne.