Fusjonskraftverk

Jeg er selvsagt enig i at man både gjennom forskning og teknologiutvikling intensivt bør satse på disse og andre såkalte alternative energikilder, samt at det bør legges stor vekt på energisparetiltak. Når det er sagt, må det imidlertid sies at det er utrolig naivt å tro at dette på sikt vil kunne berge menneskeheten fra en fremtidig katastrofal energimangel.

Vi er i dag i ferd med å forstå at energikilder som olje og gass m.m. ikke er fornybare, så før eller siden tar disse energiressursene slutt. Det hele ser temmelig håpløst ut. Finnes det allikevel en vei ut av elendigheten?

Slik jeg ser det finnes det i dag kun en vei ut av uføret og det er fusjonskraft og fusjonskraftverk. I den grad man rent teknologisk og vitenskapelig lykkes med å realisere en fredelig utnyttelse av fusjonen i form av fusjonskraftverk, har man å gjøre med energikilder av ufattelige dimensjoner.

Fra en intellektuell vitenskapelig og teknologisk synsvinkel er fusjon og fusjonskraftverkproblematikken noe av det mest fascinerende man kan sysle med. Man står imidlertid overfor et stort og tilsynelatende uløselig dilemma: Fusjonen og fusjonskraftverkene vil fra et energimessig synspunkt kunne “åpne muligheten” for en menneskeverdig fremtid for oss alle. Tragedien er imidlertid at i kjølvannet av den fredelige fusjonskraftverkforskningen vil det bli lagt et vitenskapelig og teknologisk grunnlag for bygging av hydrogenbomber med nærmest ufattelig sprengkraft. Bomber som vil “kunne” utslette alt liv på Jorden mangfoldige ganger det som er tilfelle i dag. En menneskeskapt syndflod (AQUACAUST-2) med andre ord.

Skal vi velge å gå til grunne på grunn av energimangel eller skal vi tilintetgjøre oss selv ved bruk av hydrogenbomber? Vi kan selvsagt velge å ikke gjøre noe i det hele tatt, men da har vi også foretatt et valg – nemlig fra en energimessig synsvinkel undertegnet vår egen dødsdom som menneskehet. Vi er i overskuelig fremtid nødt til å gjøre noe med den nærmest ufattelige trussel mot menneskeheten som både dagens og i særdeleshet fremtidens hydrogenbomber vil representere. Samtidig må vi finne en løsning på fremtidens ufattelige energibehov. Vi er nødt til å gjøre noe ellers er det ute om ikke med oss, så i hvert fall med våre fremtidige etterkommere.

Verden står også overfor et enormt matvarebehov. I dag brenner vi opp oljen og gassen – det er helt absurd. Vi må lage mat av oljen og gassen. Oljen inneholder riktignok aromatiske forbindelser som er kreftframkallende, men dette er et problem som vil finne sin løsning. Å finne energikilde(r) som gjør at vi kan bruke olje og gass som råstoffer i matvareproduksjon, haster mer enn vi tror og aner.

Nå vil selvsagt også oljen og gassen som matvarekilde til slutt bli brukt opp. Det er imidlertid noe som aldri tar slutt, nemlig menneskets evne til å tenke. Og viktigere enn alt annet er kampen om og for selve menneskeverdet. Måtte vi aldri glemme nettopp det.

Magne Austrheim