Et bølgekraftverks evne til å produsere elektrisitet er åpenbart avhengig av hvor det plasseres. De gunstigste installasjonsstedene
befinner seg som regel et stykke fra kysten, typisk 50-100 km ute i havet, hvor vanndybde og bølgeintensitet er optimal. Å koble anlegget til det elektriske nettet på land blir dermed kostbart, og vil i alle tilfeller være dyrere enn for landbasert energiproduksjon.
Et bølgekraftverk skal tåle enorme påkjenninger. Dette har vist seg å være det største problemet i forsøkene på å bygge kostnadseffektive bølgekraftverk, da det innebærer en kraftig overdimensjonering i forhold til gjennomsnittlig belastning. Det finnes nok av eksempler på anlegg som har havarert i første storm. Mange anlegg har også strandet på tegnebordet, etter å ha vist seg å være rene tapsprosjekter.
Størrelsen på anleggene innebærer enorme kostnader, da det her er snakk om svære konstruksjoner. Olsens anlegg vil måle 36x36 meter og ha en installert effekt på rundt 2,5 MW. Det er altså svært lite energi som produseres pr. arealenhet. Hvis man i kommersiell sammenheng tenker seg en bølgefarm på 25 MW installert effekt, vil dette fort dekke et havområde på en kvadratkilometer. Og fremdeles er ikke produksjonsvolumet særlig stort.
Oppfinnerens ambisjon om å levere strøm til forbruker til 22 kroner pr. kWh er i denne leserens øyne i overkant optimistisk. Dette er milevis lavere enn noe annet konsept kan skilte med, og neppe særlig realistisk.
Det er etter min mening grunn til å tro at oppfinneren etter grundigere analyser og tester vil komme til den samme konklusjonen som så mange før ham; det er i dag ikke mulig å produsere elektrisk energi fra bølger til en pris som kan konkurrere med andre fornybare energikilder.
Fredrik Thoresen
student, Trondheim
