Tauet var knyttet som et rutenett. Ingeniørøkonomen så på meg med vantro i blikket.
- Hva i himmelens navn? Er vi barn i en barnehage, hvisket han bak direktørens rygg. Vi hadde kommet på samme lag som direktøren, slik at det var umulig å stikke seg vekk uten sosiale omkostninger.
- Denne er som alle andre typiske teambuildingaktiviteter: Banal og overforenklet. Men det er bare snakk om en times tid. Du får holde ut, sa jeg.
Da tok tre røslige kolleger tak i Andreas' kantete skrott, og bakset den opp i lufta. Men de sleit med ingeniørøkonomens 90 kilo. Han svaiet faretruende i vinden slik at vinden opphørte.
Suset fra seljene forsvant, og fuglene tidde. Tida sto stille.
Med et tungt drønn deiset han i bakken. Bekymrede kommentarer blandet med undertrykt latter spredte seg. Andreas reiste seg med grønske i stemmebåndene.
- Nå er det pokker meg nok, sa han til lagkameratene.
På neste stasjon ble vi gruppert to og to. Parene skulle fylle vann i en høythengende beholder, slik at den sank til bakken.
Andreas hadde antydning til fråde i munnvikene. Han snerret lett mot kollegene.
- Jeg er litt i tvil om dette skaper lagfølelse, sa jeg tørt i det Andreas sjokket mot beholderen med vannbøtta i hendene. Han klatret opp på gardintrappa, og helte vannet i beholderen. Jeg kopierte prosedyren mens han snakket lavt med seg selv.
Da Andreas neste gang skulle ekspedere vannet over i beholderen, veltet både han og gardintrappa.
Han smalt i bakken. Et par sekunder senere kom bøtta. Både den og vannet traff Andreas i hodet med våt kraft.
- Bånn i bøtta, sa Andreas Ohm.
