Fra kunnskap til kompetanse

  • Arbeidsliv

Sverre Gotaas er en velkjent skikkelse i norsk automatiseringsmiljø.

Under Norsk forening for automatiserings seminar på PA-messen nylig presenterte han en finurlig modell for hvordan utdanningssystemet skal produsere ingeniører som raskere kan gjøre nytte for seg.

- Fra automatiker til kunnskapsarbeider; med en slik tittel er det viktig helt fra starten å gjøre en presisering, sier Gotaas til Teknisk Ukeblad.

- Jeg prøver på ingen måte å antyde at automatikere ikke er kunnskapsarbeidere. Poenget er at kunnskapsindustri er langt mer enn informasjonsteknolog. Det er dessuten viktig å skille mellom kunnskap og kompetanse, sier han.

Gotaas er bekymret over utviklingen i norsk industri.

- Økt global konkurranse har ført til at vi etter hvert har få store produksjonsbedrifter i Norge, styrt fra Norge. Kunnskapen befinner seg der hovedkvarteret er. Små bedrifter kjøpes opp, dør eller forblir små. Og nyetableringene har en tendens til å komme innen ikke-automatiseringstrengende industri.

Han drister seg også til et slags fasitsvar: - Økt konkurranse krever økt automatisering, men også økt kompetanse. Kompetansen er igjen en funksjon av kunnskap og erfaring. Denne funksjonen lar Gotaas så bearbeides i beste reguleringstekniske ånd.

Prosessen

- Som eksempel kan vi ta utgangspunkt i ingeniørhøyskolene. De er kunnskapsleverandører som produserer standardkomponenter - kalt ingeniører. De leverer også til en viss grad oppgraderingssett, det vil si etterutdanning. Men de burde i større grad også kunne tilby turbosett, i form av nisje- og spesialutdanning, sier Gotaas.

- I denne prosessen er det dessverre tradisjonelt lang tidsforsinkelse mellom endrede kravspesifikasjoner på standardkomponentene til effektuering. Det er også et gap mellom behov og tilbud på oppgraderingssett, og det er for liten fokus på turbosettene, som kunne redusert effekten av tidsforsinkelsen.

Og hvorfor er det slik? Fordi skoler har rammebetingelser gitt av det offentlige, og de skal ikke levere standardkomponenter bare til én bedrift. Oppgraderings- og turbosett krever dessuten godt kjennskap til brukerne.

Intern tidsforsinkelse

- I bedriften kaller vi dette erfaring, sier Gotaas. - Denne kan dessverre ikke læres på skolebenken. Et paradoks er selvsagt at man av og til får inntrykk av at tidsforsinkelsen øker med utdanningstiden, til og med proporsjonalt. Hva tyder det på? undrer Gotaas.

- Ett svar er at matte og teoretiske fag ikke løser alt. Heller ikke IT. De fleste utdanninger har i dag et stort innslag av IT. Vi må ikke forveksle IT med fag, metode med mål. IT er i beste fall et verktøy, sier Gotaas.

Han mener løsningen ligger i mer fokus på transformasjonen fra kunnskap til kompetanse. Mer jobbrelatert utdanning er et stikkord.

En slik løsning vil bidra til at den ovennevnte tidsforsinkelsen kan gjøres noe mindre (altså "erfaring" likevel til en viss grad innbakt i undervisningen). Men erfaringen må være brukerrettet. - Det hjelper ikke å være spesialist på flymotorer når oppgaven er å lage seilbåt, sier Gotaas.

Fokuser

Han presiserer imidlertid at det uansett tar lang tid å lære etter at skolen er ferdig. - Derfor er det viktig at opplæringen konsentreres til basisfag. Resten kan læres senere, eller kanskje enda bedre, overlates til andre. Jeg er ikke sikker på at alle bør undervises i industriell økonomi og ledelse, eller miljøfag, for den saks skyld, sier Gotaas. Og ettertenksomt: - Det er heller ikke nødvendigvis lurt at alle er spesialister på industriell IT (tema for konferansen).