Forskning uten styring

  • Samfunn

Forskningsinstituttene fremstår stadig klarere som forskningens stebarn.

Instituttsektoren er stor, den tar nesten en fjerdedel av Norges FoU-utgifter. 23 prosent av den samlede forskningspotten er en høyere andel enn i noe annet europeisk land.

Likevel gir andre land mer, både penger og oppmerksomhet, til en mindre instituttsektor. I Tyskland står offentlige kilder for hele 92 prosent av finansieringen til instituttene, og opp mot 30 prosent av bevilgningene er frie midler.

I Norge er bare 61 prosent av instituttenes forskning offentlig finansiert, og andelen frie midler er dramatisk mye mindre enn i Tyskland. For Norsk Regnesentral utgjør frie offentlige midler skarve 5,7 prosent av omsetningen, andelen er enda mindre for Sintef med bare 3,4 prosent av en offentlig basisfinansiering på rundt 17 prosent.

Mangler politikk

Forskningsleder Randi Søgnen ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, Nifu, er kritisk til den svake rollen instituttsektoren har i norsk nærings- og industripolitikk.

Hun nevner Tyskland, Finland og Nederland som eksempler på hvordan forskningsinstituttene er brukt målrettet og aktivt til fordel for industrien. I Norge ble instituttsektoren til en viss grad brukt som industripolitisk virkemiddel på 1950-tallet, siden har det vært så som så.

- Spesielt på 80- og 90-tallet var det ingen samlet instituttpolitikk. Det ble da innført en markedsorientering der instituttene i stor grad fikk klare seg selv, sier hun.

I dårlige tider for industri og næringsliv blir oppdragsinstituttene rammet hardt når den offentlige grunnfinansieringen er så lav. Både antallet oppdrag og størrelsen går ned.

- EØS-kravet om at oppdrag som overstiger 200.000 kroner skal ut på anbud, utarmer instituttsektoren, sier Søgnen. EØS-kravet stimulerer næringslivet til å holde oppdragene under denne grensen. Det er en generell regel at jo mindre et oppdrag er, desto mindre forskning inneholder det. Når markedet svikter, må instituttene akseptere det som er av oppdrag, ikke minst for å holde på ansatte. Dette fører til at mange forskningsinstitutter praktiserer vel så mye avansert konsulentvirksomhet som forskning.

Føler ikke ansvar

Utdannings- og forskningsdepartementet har startet arbeidet med en ny forskningsmelding som skal legges frem for Stortinget våren 2005. Den siste ble lagt frem av forskningsminister Jon Lilletun i juni 1999. Forskningsminister Kristin Clemet har allerede signalisert at instituttsektoren vil få en sentral plass i denne meldingen.

Det er behov for en avklaring, ikke bare om finansiering, men også om instituttsektorens rolle, både i forskningspolitikken og i næringspolitikken. Størrelsen på instituttsektoren og antallet institutter er også et ømtålig tema. Lars Holden, administrerende direktør ved Norsk Regnesentral har flere ønsker for den kommende forskningsmeldingen.

- Ingen har følt noe ansvar for instituttsektoren. Forskningsdepartmentet har vist vilje til å gi mer, men det har hovedsakelig kommet universitetene til gode. Næringsdepartementet har vært lite villig til å øke sine forskningsmidler, fastslår Holden. Han peker også på at det er vanskelig å konkurrere med utenlandske institutter fordi disse gjennomgående har langt høyere grunnfinansiering.

- Men Forskningsrådet har nå signalisert at de vil øke støtten til prosjekter i regi av EUs 6. rammeprogram. Det betyr at vi nå kun må skaffe 25 prosent fra eksterne kilder mot halvparten tidligere. Dermed blir det noe lettere å satse på EU-prosjekter.

- Instituttsektoren er jo forsvunnet ut av bildet. Vi kan ikke se at det har vært noen instituttpolitikk i de senere årene, sier strategidirektør Gunnar Sand ved Sintef. Han peker på at de teknisk-industrielle instituttene knapt har mulighet til å utvikle kunnskap i forkant av markedet. - Kjernen i problemet er den synkende offentlige satsingen på næringsrettet forskning, mener Sintef-direktøren.

Tredeling

En klar tredeling av ansvaret, er hva forskningsdirektør Einar Risvik på Matforsk ønsker i den nye forskningsmeldingen: Et politisk ansvar, et strategisk ansvar og et operativt ansvar.

- Får vi til en slik tredeling og dialog mellom partene, får vi også langsiktighet og resultater, mener Risvik. Han ser for seg at politikerne setter mål for hva samfunnet har behov for og hva forskningen kan bidra med. Dernest må Forskningsrådet gjøre de strategiske valgene for hvilke områder det må satses på for å nå målene. Instituttsektoren kommer inn som tredje ledd på det operative nivået og velger hvordan og utfører deretter den ønskede forskningsinnsatsen.

- I dag blander alle parter alle roller, sier Risvik . - EUs 6. rammeprogram er bygget på en slik tredeling, og både Danmark og Nederland kan vise til gode erfaringer.