Forskerbyen Tsukuba

I Japan finner du en by med omtrent samme innbyggerantall som Trondheim – fylt opp med forskere. Den heter Tsukuba, ligger i et paddeflatt område og er omkring 25 år gammel.

Byen ligger seks mil nordøst for sentrum av Tokyo. Det var i begynnelsen av 60-tallet at myndighetene i Japan fant ut at de burde tenke distriktspolitikk og etablere nye forsknings- og utdanningsinstitusjoner utenfor trange Tokyo.

I 1963 ble den endelige beslutningen tatt, og byggingen av byen kunne starte. Klok av erfaring om hvor trangt det er blitt i mange japanske byer, tok planleggerne høyde for at Tsukuba skulle kunne ekspandere. Byen har derfor romslige gater og fortau, gjerne med grøntareal mellom bilveiene og gang- og sykkelstiene. Sentrum av byen har fått en rekke parker. Trolig finnes det få tilsvarende byer i verden ( Canberra i Australia er vel den som likner mest.

100 milliarder

Etter vel 15 år med planlegging og bygging var institusjonene i byen i 1980 klare til å tas i bruk. Til da hadde det gått med drøye 100 milliarder japanske skattekroner til prosjektet. En anselig mengde går fortsatt med til å drive de mange statlige institusjonene i byen. 40 prosent av hele budsjettet for statlige forskningsinstitusjoner i Japan brukes i Tsukuba, blant annet innenfor følgende fagfelt: Bygningsteknikk, elektronikk, fysikk, geologi, IT, jordbruk, kjemi, mekanikk, meteorologi, miljøvern, romforskning og transportteknikk.

Framtida er uviss etter at myndighetene ønsker å halvprivatisere de statlige forskningsinstitusjonene. Dette skal etter planen skje neste år, og da må institusjonene etablere nye finansieringsordninger. Det vil trolig bli mer prosjektrelatert forskning.

Utdanningsinstitusjonene, inklusive Universitetet i Tsukuba, driver også mye forskning. Ved universitet oppholder det seg noen semestre sivilingeniørstudenter fra NTNU som gjennomfører diplomoppgaven sin.

Mest i offentlig

En rekke private firma har etablert forskning og utviklingsavdelinger i byen. Disse overgår de statlige i antall, men ikke i total størrelse. Mens vel 13000 jobber i statlige foretak, er det rundt 4500 i de private.

Mange forskere besøker Tsukuba, som har gode ordninger for å ta i mot dem. Byen har både gjestehus for korttidsbesøkende og leiligheter for fast ansatte forskere. Begge deler er sterkt subsidierte. Som i Norge er ikke lønnen ved statlige institusjoner like høy som i private firma, og da er subsidierte leiligheter et ekstra pluss.

En av de nasjonale forskningsinstitusjonene i Tuskuba er Electrotechnical Laboratory (ETL). De jobber med forskning innenfor mange forskjellige fagfelt inklusive energi, superledning, programvare og maskinvareutvikling. En gruppe som ledes av Dr. Higuchi jobber med utvikling av elektronikk-kretser ved hjelp av søkealgoritmer inspirert av naturens evolusjon (genetiske algoritmer). De startet, som de første i verden, med å utvikle disse ideene for omkring åtte år siden. I dag er dette blitt et stort internasjonalt forskningsfelt (kalt evolvable hardware) med flere årlige internasjonale konferanser.

Gruppen jobber nå med å løse konkrete virkelige anvendelser ved å bruke denne metoden. Dette inkluderer robotkontroll, finjustering av filterkretser, bildekompresjon og styrekrets for kunstig protesehånd. Ved å koble sensorer på gjenværende del av arm kan muskelbevegelser registreres og brukes til å styre en protesehånd. Det som finnes på markedet i dag baserer seg på kun en frihetsgrad: Åpne og lukke en protese-klo – en operasjon som brukeren normalt lærer i løpet av en måneds tid. Forskerne ved gruppen jobber derimot med å tilby kretser som selv lar seg adaptere til brukeren. Da er det kun snakk om minutter for å tilpasse tilsvarende hånd til bruker.

I tillegg til å gjøre brukervennligheten større, jobber forskerne med å utvikle en hånd med bevegelse i tre frihetsgrader: Åpne-lukke, vri utover-innover og bøye fram-tilbake. Når teknologien får modnet seg, er sannsynligheten stor for at den kan utnyttes kommersielt.