Forfallet skal stanses

Svært mye drikkevann i Oslos ledningsnett lekker ut, uten at det har vært mulig å lokalisere lekkasjene, selv om det drives systematisk lekkasjesøking i byen. Hovedstadens langsiktige saneringsplan har som mål å halvere lekkasjen fra 35 til 17 prosent av produksjonen innen 2010. Deler av ledningsnettet er fra 1850-årene. I snitt repareres én lekkasje daglig. Disse reparasjonene er registrert i bortimot 25 år og er med og gir etaten en god statistikk over tilstanden på store deler av nettet.

Ledningsnettet består av støpejern, stålrør og plast.

I de senere år er alle typer rør tilstrekkelig beskyttet mot både utvendig og innvendig korrosjon med belegg av sementmørtel eller plastbasert beskyttelse. En stor mengde av rørene som ble installert i slutten av 1960- og begynnelsen av 70-årene, har ikke innvendig belegg og er utsatt for innvendig korrosjon.

Korrosjonsproblem

Drikkevannet i Oslo har i all hovedsak hatt en lavere pH-verdi enn det som er ønskelig av hensyn til innvendig korrosjon i ledningsnettet. Vannet fra hovedkilden Maridalsvannet har i dag en pH på ca. 6,3 etter behandling. Det er nå bare vannet fra Oslos nyeste renseanlegg, Skullerud vannrenseanlegg, som har justering av pH med kalk og CO2, slik at det behandlede vannet har en pH på ca. 8,0. Målet er at etter fullføring av HovedplanVann skal alt drikkevann i Oslo ha en pH-verdi som er justert optimalt med hensyn til vannkvalitet og forhold i forsyningsnettet.

– Vi ventet at vannet fra Skullerud med en pH på ca. 8,0 skulle redusere innvendig korrosjon drastisk, men det viser seg at vi bare oppnår om lag 20 prosent reduksjon i innvendig korrosjon på støpejernsledninger. Det var skuffende for utbyggerne, da det var ventet langt bedre resultater. Effekten på kobberrør har imidlertid vært bra med en halvering av innvendig korrosjon. Det er korrosjon som er hovedårsaken til de fleste lekkasjer, sier byggherrens representant, Tormod Spigseth

Jakter på metoder

Tormod Spigseth, prosjektleder Rolf Nakken og byggeleder Øystein Giertsen møter utfordringene med å redusere vanntapet og sørge for at avbruddene i vannforsyningene blir færre i fremtiden.

Hovedutfordringen er å finne ut hvor nettet har dårligst tilstand og hvilke metoder som skal benyttes. Siden metodene for å sjekke nettet ikke er gode nok, er det ikke til å unngå at noe må tas på skjønn. Likevel mener ledertrioen at Oslo ligger i front i Norge på dette området.

Det startet med en langsiktig plan våren 1997. Av byens 1550 kilometer vannledningsnett skal 10 prosent være rehabilitert innen 2010. Minst mulig skal graves opp, kanskje 1/3 av den totale fornyelse. I VA-grøfter hvor det er behov for tiltak på både vann- og avløpsledninger, kan tradisjonell omlegging fortsatt være den beste metoden.

Vanskelige vurderinger

Valg av riktig metode er avgjørende for et vellykket resultat. De enkelte områdene som er ført opp på tiltaksplanen, blir nøye vurdert før endelig valg av rehabiliteringsmetode blir bestemt.

Stikkord for vurderingen er forhold som:

-Kapasitetsbehov.

-Eksisterende vannledning. Materiale, alder, tilstand.

-Eventuelle behov for tiltak på avløpsrør i samme grøft og beliggenheten av disse i forhold til vannledningen.

-Trafikk og arbeidsforhold.

– De metodene vi hittil har tatt i bruk har vi delt i to hovedgrupper, sier Giertsen.

Strukturelle metoder er metoder hvor sluttresultatet er et nytt rør med full levetid. Valget vil da i de fleste tilfellene stå mellom tradisjonell omlegging eller innføring av nye PE-rør i eksisterende ledning. Det skjer enten ved inntrekking i eksisterende rør eller ved utblokking av eksisterende ledning og innføring av ny PE-ledning i ønsket diameter.

Ikke-strukturelle metoder er metoder hvor det er utført tiltak for å forlenge levetiden på det eksisterende røret uten at rørets styrke og levetid er forbedret tilsvarende et nytt rør.

Forlenget levetid

Ledninger som fortsatt er i rimelig god stand, men som mangler skikkelig innvendig korrosjonsbeskyttelse, kan renses og belegges innvendig med epoxy eller sementmørtel. Dette hindrer rust og groing og forlenger levetiden av røret vesentlig.

Fra begynnelsen av 1960-årene til begynnelsen av 70-årene la Oslo kommune en tidlig versjon av seigjernledninger (duktilt), med et tynt asfaltbelegg innvendig. Disse rørene har vist seg å korrodere mer innvendig enn antatt. Rørene er imidlertid fortsatt i såpass god stand at de kan holde 50 år til hvis de påføres et nytt belegg innvendig.

Utforing av eksisterende vannledninger med innvendig strømpeutforing er en metode som ventes å ha et stort utviklingspotensial. Nåværende løsninger tilfører røret en viss grad av styrke, samtidig som lekkasjeproblemer i skjøter og rustgroper blir fjernet. I bransjen jobbes det aktivt for å utvikle sterkere strømper, slik at en rehabilitering ved innvendig limt strømpe også i større grad kan erstatte tradisjonelle strukturelle metoder.

– Mens vi gjennomfører rehabiliteringsprosjektene, løser vi vannforsyningen til abonnentene med provisoriske ledninger. I Oslo setter vi mye inn på at forstyrrelsene i abonnentenes vannforsyning skal reduseres til et minimum, sier Giertsen. – Men all trafikk, fotgjengere, forretninger og beboere merker godt at det er aktivitet på gang, selv om vi legger mest mulig til rette for å redusere ulempene.

Kontinuerlig

Ledningsnettet må fornyes kontinuerlig, sier Spigseth: – De ledningene vi legger nå, skal vare i 100 år. Fortsatt benyttes 140 år gamle støpejernrør som virker tilfredsstillende. Oslo kommune ønsker å benytte rør av topp kvalitet. Dette fordi rørprisen er en mindre del av våre prosjektkostnader, og unødvendig oppgraving og fornying er meget kostbart og til store ulemper. Totalt sett er det store penger å spare ved å slippe oppgraving og fornying.

Ved nyanlegg benyttes i dag mest duktile støpejernsrør som er korrosjonsbeskyttet både utvendig og innvendig og har lang levetid. Kommunen bruker også plastrør (PEH), men i mindre omfang.

Følger utviklingen

Utviklingen fremover er noe usikker da både duktilt og plast har fordeler og ulemper. – Vi samarbeider med Sintef og holder oss orientert internasjonalt for å følge med utviklingen. I denne sammenheng overvåker vi i dag en ny type instrumentering som vil kunne måle kvaliteten, altså gjenværende godstykkelse, på rør som ligger i bakken.

Rolf Nakken forteller at Oslo kommune har gjort prøveprosjekt på et system, Hydroscope, og samarbeider med DNV og BIT om å utvikle en bedre utgave. Foreløpig har ingen av disse systemene virket tilfredsstillende, men om kort tid kan kommunen ha noen nye viktige hjelpemidler for å planlegge forebyggende tiltak på ledningsnettet.