(Bilde: Bent Sørensen/Statoil)
(Bilde: Teekay Petrojarl)
(Bilde: Bent Jørgensen/Statoil)
(Bilde: ExxonMobil)
(Bilde: Sevan Marine)

Flytende produksjon – norsk oljenærings neste storsatsing

Flytende produksjon og offshore lasting (FPSO) står frem som det neste store satsingsområde for norske investorer. På Norsk petroleumsforenings FPSO-dag nylig var interessen enorm, med nærmere 200 påmeldte deltagere hovedsakelig fra leverandører og rederinæringen.

Ifølge Georg Sverdrup Onsrud i selskapet FPSOcean er det åtte norske selskaper som har eller har under bygging flytende produksjonsenheter for olje. Totalt er det 17 utenlandske selskaper i samme segment.

– Dagens FPSO-interesse kan sammenliknes med interessen for riggmarkedet i begynnelsen av oljealderen i Norge, sier han.



10 prosent av all olje

En av årsakene til den sterkt økende interessen for flytende produksjon, er at de fleste nye utbygginger ligger på så dypt vann at det ikke er aktuelt med faste installasjoner eller å legge rørforbindelser til land. Nesten alle konsepter ender derfor opp med en FPSO kombinert med en undervannsløsning. FPSO velges på grunn av den store lagerkapasiteten for olje, som gjør at produksjonen kan holde et jevnt nivå.

Flytende produksjon har vært vanlig i årevis. Rundt regnet 10 prosent av all oljeproduksjon kommer fra produksjonsenheter som ikke er bunnfaste konstruksjoner. Både i Kinahavet, Vest-Afrika, Brasil og på norsk og engelsk sektor i Nordsjøen er flytende produksjon utstrakt. Hittil har lovverk og begrensninger fra myndighetene satt en stopper for bruk i Mexicogolfen. Men etter at det meksikanske oljeselskapet Pemex inngikk kontrakt på en FPSO med BW Offshore, tidligere Bergesen Offshore, åpnes det for nye muligheter også i disse farvannene.



Sterk vekst i mindre ingeniørbedrifter

I Norge har det vokst opp en hel industri knyttet til emnet. Både ingeniørselskaper og utstyrsleverandører har spesialisert seg på å levere varer og tjenester til FPSO-markedet. Dette markedet er forskjellig fra det tradisjonelle offshoremarkedet i Norge, hvor de store oljeselskapene benytter såkalte EPC-kontrakter (Engineering, Procurement Construction eller ingeniørtjenester, innkjøp og bygging). Det utelukker mindre engineeringbedrifter og verksteder å by på jobbene fordi de ikke har økonomisk ryggrad til å kunne håndtere EPC-kontraktene.

Den store interessen for FPSO internasjonalt gir oppdrag til de mindre ingeniørbedriftene og sørger for en sterk vekst for disse og bidrar dermed til å spre oljevirksomheten over større deler av Norge.

For å være sikker på at skipene og produksjonsutstyret på disse holder mål, brukes velkjent utstyr levert fra norske bedrifter som er vant med å levere til norsk sokkel. Markedet vet at norsk sokkel stiller de strengeste krav til sikkerhet og pålitelighet i markedet. Derfor blir mange norske underleverandører foretrukket når nye FPSO-er bestilles.



Kan gi god gevinst

FPSO-markedet er internasjonalt. Der råder ikke Norsok-standarder eller krav fra Oljedirektoratet. Da må skip og utstyr tilpasses hvert enkelt område som skipene skal brukes i. For det meste eies skipene av egne selskaper og leies ut til oljeselskaper for en kortere eller lengre periode. Kostnadene for en FPSO nedskrives vanligvis over den første kontraktsperioden for fartøyet, gjerne fem år. Forlengelse av kontraktene gir derfor de beste mulighetene for økonomisk gevinst for skipets eiere.



Flere former for flytende produksjon

Det finnes flere klasser flytende produksjonsenheter. Det er halvt nedsenkbare rigger, strekkstagsplattformer og skip. Strekkstagsplattformer og halvt nedsenkbare enheter må ha lagerplass i nærheten. Det kan enten være i form av gammel infrastruktur som vi kjenner fra Snorre og Visund, hvor oljen sendes til Gullfaks for videre eksport, eller den kan lagres i skip som på Njord og Åsgard. Troll-feltet er knyttet opp med en rørledning til Mongstad. Den mest radikale finner vi på Heidrun, hvor olje sendes direkte via to lastebøyer til shuttletankere som frakter oljen til Mongstad. Heidrun er avhengig av at en av de to tankene til enhver tid befinner seg på feltet.

FPSO-er fra skip kan deles i flere kategorier. Ombygde tankskip, spesialskip, fast forankrede lektere, SPAR-konstruksjoner og andre som Sevan Marines sirkulære konstruksjon SSP. Ingen norske selskaper er involvert i å eie SPAR-lignende farkoster. Hovedsakelig handler det om å bygge om eksisterende tankskip til produksjonsskip eller å bygge nye fartøyer spesiallaget for formålet.



(undersak)

Rederiene dominerer

StatoilHydro er den aktøren i Norge som har flest flytende produksjonsenheter, men som et rent oljeselskap med enheter stort sett spesialbygget for sine felt, deltar de i liten grad i det globale markedet for FPSO-er.

Den største norske uavhengige aktøren er BW Offshore med ni fartøyer. Deretter følger Petrojarl Teekay, med hovedkontor i Trondheim. Trønderne har seks skip i drift inklusive to shuttletankere som opererer på Foinhaven for BP. Fred. Olsen Production opererer fem FPSO-er som den neste store norske uavhengige operatøren.

En annen stor aktør er Sevan Marine som med sine fire farkoster, alle registrert som skip, etter hvert er blitt en betydelig aktør. I tillegg til fire flytende produksjonsenheter planlegger og bygger Sevan en kombinert bore- og produksjonsplattform..

Andre norske selskaper som har en FPSO under bygging er Nexus, et selskap sprunget ut fra APL i Arendal.

FPSOcean bygger en FPSO de kaller for Deep Producer, en produksjonsenhet som kan ligge uten fast forankring siden den har svingbare trustere og dynamisk posisjonering.

MPF Ltd, et Bermuda – registrert selskap, men med aktiviteter styrt fra Oslo (Wilhelm Blystad), bygger en enhet som er en kombinert bore– og produksjonsskip for dypt vann.

Aker Floating Production har tre enheter under bygging. Dette er et selskap som kan tilby komplette løsninger for oljeselskap inklusive undervannsutrustning, boring, service og annet gjennom andre selskaper i Aker-konsernet.