FAKKELTOG: I 2004 gikk flere tusen mennesker i Grenland i fakkeltog for gassrøret. (Bilde: TA-foto)
KJEMPET: Ordfører i Bamble kommune Anne Margrete Blaker er en av mange som har gått på med krum hals for å overbevise myndighetene om at de må satse på et gassrør til Grenland. (Bilde: Mona Sprenger)
SATSINGSOMRÅDE : Allerede i 1974 bestemte politikerne at Rafnes¿området i Grenland skulle være et nasjonalt satsingsområde på petrokjemisk industri. (Bilde: Bamble kommune)
HERØYA: Skagerak Energi planlegger å bygge gasskraftverk med CO2-håndtering på Herøya utenfor Porsgrunn (Bilde: Skagerak Energi)

Flagget til topps for gassrør i Grenland

  • nettarkiv

Om gassrøret:

Gassrøret skal gå fra Kårstø til Grenland, Vest-Sverige og Danmark.

Prisen: 7 milliarder kroner for rørledningen og 2 milliarder for separasjonsanlegget.

En endelig beslutning om gjennomføring skal tas i oktober 2009. Røret vil kunne benyttes i 2012.









Kjøp av transportkapasitet

Perstorp

Statoil

Energinet

Preem

Borealis

SIGC

Yara

Hydro P

Gøteborg E



Eierskap i rørledningen:

Agder Energi 5 %

Nova Naturgass 5%

Hafslund 10%

Energinet.dk 10 %

Østfold Energi 10 %

Skagerak 20%

Skagerak Energi

Skageraks virksomhet er konsentrert om produksjon, omsetning og overføring av elektrisk kraft og annen energi, samt virksomhet som er i tilknytning til dette. Konsernet har 717 ansatte (31.12.05), en årlig kraftproduksjon på 5.000 GWh, ca 175.000 nettkunder og en årlig omsetning på 1,9 milliarder kroner (2005).

Kilde: Skagerak Energi

– Da går flagget til topps. Dette har vært en stor og bred regionaldugnad med et uvanlig folkelig engasjement. Det har vært avgjørende for å få saken igjennom, sier Per Vold, assisterende direktør for Hydro Industri og Næringsparker.





Kamp for å overbevise

I ti lange år har gassrørledningen engasjert hele lokalsamfunnet i det gamle industriområdet i Telemark. Representanter fra industrien, fagforeninger, enkeltpersoner og politikere fra ytre venstre til høyre fløy har sammen slåss for å overbevise myndighetene om at det er fornuftig å legge et gassrør til Grenland.

– Vi har vært en outsider i den politiske debatten, sier Vold.

Han legger ikke skjul på at han har brukt en stor del av livet sitt de siste årene på denne saken. Først nå føler han seg sikker på at regjeringen vil gi gass i Grenland. I hvert fall hvis vi skal tro statssekretær Anita Utseth (Sp) i Olje- og energidepartementet. Like før påske var hun krystallklar på at staten ville komme med de nødvendige garantier for å få gassrøret på skinner. Nå venter alle på Enoksens gassunderskrift.





Petrokjemisk satsing

Historien startet allerede i 1974. Da bestemte politikerne at Rafnes-området i Grenland skulle være et nasjonalt satsingsområde på petrokjemisk industri.

– Politikerne ønsket å forhindre at Norge bare skulle være en råvareeksportør av olje og gass. De ønsket å skape verdiene i Norge, forteller ordfører i Bamble kommune og leder av Telemark Gassforum, Anne Margrete Blaker.

Siden den gang har Grenland vært sentrum for den petrokjemiske industrien i Norge. Her ligger Borealis, Hydro Polymeers og Norges eneste petrokjemiske prosessanlegg for å omgjøre våtgass til etylen, Noretyl. Og tvers over fjorden ligger Herøya, som huser flere industribedrifter som gjerne vil ha tilgang til mer gass.





Behov for våtgass

I dag fraktes våtgassen, som petrokjemisk industri trenger til sin produksjon, med båt til Grenland.

– Det ble på 90-tallet tydelig at den petrokjemiske industrien ville trenge mer våtgass til sin produksjon. Bedriftene ville være konkurransedyktige ennå i noen år, men ikke i et langt perspektiv. Havne- og lagringskapasiteten er allerede sprengt, forteller Blaker, som selv har bakgrunn fra prosessindustrien.





– Formidabelt arbeid

Industrien begynte derfor å undersøke mulighetene for å få gass til regionen. På om lag samme tid ble Vekst i Grenland etablert, regionen fikk et felles havnevesen og Høyskolen i Telemark fikk sin ingeniørutdaanning. Stadig flere aktører samlet seg om saken og flere mulige løsninger ble vurdert.

– Det ble starten på et formidabelt arbeid, sier Blaker.

– På slutten av 90-tallet var det dårlige konjunkturer, og synet på industrien var generelt negativt. Vi jobbet hardt for å sette saken på den politiske dagsordenen, sier Vold.

Gasskameratene arbeidet både for å få lagt et statlig selskap for gasskraft til Grenland og for et gassrør. Det første målet er allerede nådd: Gassnova ble etablert i 2005 og ble lagt til Porsgrunn. Det andre målet viste seg å være en hardere nøtt.





– Trasig situasjon

I 2002 la Bondevikregjeringen frem sin gassmelding. Den ble en skuffelse:

– Vi fikk ikke napp hos olje- og energiminister Einar Stensnes. Han ville heller selge mer våtgass til Europa. Næringsnøytralitet var moderne på den tiden, og vi gikk i tenkeboksen. Det var en trasig situasjon, sier Blaker. Men gasskameratene ga seg ikke.

– Vi gjorde en grundig analyse av situasjonen og gikk på med krum hals. Vi hadde hele tiden ment at vi hadde et sunt økonomisk prosjekt, men det viste seg på slutten av 2003 at det ville være mest fornuftig å transportere både våtgass og tørrgass i samme rør.

I 2004 fikk Grenlandsmiljøet en ny sjanse, da skulle regjeringen legge frem en ny gassmelding.

– Vi jobbet med å spisse budskapet og hadde møter med daværende olje- og energiminister Thorhild Widvey, sier Blaker.





Fakkeltog

Før gassmeldingen ble lagt frem, besøkte Stortingets energi- og miljøkomité Grenland.

– Vi ble møtt med flere tusen mennesker i et stort fakkeltog i Porsgrunn. Det gjorde et sterkt inntrykk, forteller stortingsrepresentant Rolf Terje Klungeland, som da var partiets fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen.

Gassmeldingen ble nok en gang en skuffelse. Selv om regjeringen nå var blitt mer innstilt på å bruke naturgass innenlands, sa den nei til å bygge rørledninger for å føre gassen i land i Norge. Widvey trakk freml nye beregninger som viste at det ikke var lønnsomt.





I siste minutt

Det var ikke Grenlandsmiljøet enig i, og mobiliserte som aldri før.

– Uten presset fra Grenlandsmiljøet, lokalbefolkningen der og lokalpolitikere tror jeg ikke vi hadde klart det, forteller Klungeland, som selv spilte en aktiv rolle i forhandlingene som foregikk etter at meldingen ble lagt frem.

– Forliket kom i aller siste minutt. Resultatet ble at staten skulle gå inn i et gassrør under forutsetning av at det var forretningsmessig lønnsomt og at private investorer skulle bidra, forteller AP-politikeren, som selv har bakgrunn fra industrien. Han mener at mange industrimiljøer burde dratt på studietur til Grenland.

– De har vært fantastisk flinke. Jeg er kjempeglad for at gassrøret blir en realitet.





Svenskene interesserte

Etter forliket, fikk det statseide gasstransportselskapet Gassco i oppgave å kartlegge de finansielle mulighetene. Siden den gang har det gått slag i slag.

– Gassco fant ut at svenskene også hadde begynt å se etter langsiktig tilførsel av gass til industrien og reiste dit for å kartlegge mulighetene. Gassco har gjort en fenomenal jobb, sier Blaker.

Det viste seg raskt at mange aktører var interessert i et gassrør fra Kårstø til Rafnes i Grenland, videre til Vest-Sverige med forgreninger til Lista og til Slagetangen/Oslofjordområdet.





70 prosent finansiering

Gassco konkluderte med at et gassrør for etan og metan til Grenland og Vest-Sverige både er teknisk mulig og lønnsomt. Prislapp: 7,3 milliarder kroner. Siden den gang har Gassco inngått avtaler om bruk av og eierskap i gassrøret med 14 norske, svenske og danske industri- og energiselskaper.

Avtalene garanterer bruk av mellom 2,5 og 3 milliarder kubikkmeter gass, en tredel til Grenland og to tredeler til det svenske markedet, mens fem prosent skal til det danske markedet. 70 prosent av eierskapet er fordelt på private aktører, men skal røret bli en realitet, må staten fremdeles bidra.

– Dette er et lovende prosjekt, og vi har sagt i Soria Moria-erklæringen at vi er villige til å bidra til dette prosjektet, sa olje- og energiminister Odd Roger Enoksen, da Gassco la fram sin rapport i slutten av januar i år.





Svenskene kan forsinke

– Hvis posisjonen til staten er klar nok, kommer gassrøret til Grenland, mener Per Vold.

Tidsplanen kan derimot bli stram. I oktober i år tas det sikte på å starte forprosjektering, og i oktober 2009 skal en endelig beslutning om gjennomføring tas. Målet er å få gassrøret på plass i 2012, men svenskene konsesjonskrav kan skape forsinkelser.

– I Sverige gjør de det enda mer komplisert enn her hjemme. Det trodde jeg ikke gikk an, sier Vold.





Separasjonsanlegget uavklart

Det er heller ikke bestemt hvem som skal betale for separasjonsanlegg på Rafnes, som skal ta ut etangassen til industrien i Grenland, mens tørrgassen skal fraktes videre. De utenlandske investorene er ikke interessert i å betale for anlegget på Rafnes, som vil koste om lag to milliarder kroner. Det uroer leder for IndustriEnergi ved Borealis Hans Ødegård.

–- Hvis det ikke blir noe separasjonsanlegg, blir det heller ikke noe rør. Da blir volumet i røret for lite. Petrokjemiens separasjonsanlegg er derfor veldig viktig også for tørrgasskundene. Vi mener at anlegget er en del av infrastrukturen som staten bør sørge for.

Gassco jobber nå på oppdrag fra staten med å finne ulike finansieringsmodeller for separasjonsanlegget.

Uansett, smilene sitter løst i Grenland om dagen. «Alle» vil ha gassrøret så raskt som mulig, men det aller viktigste er at det kommer. Per Vold merker allerede en økt interesse for å etablere seg på Herøya.

– Gassrøret her vært en flaggsak, som har skapt positiv blest om Herøya og industrien.





SAK 2:

Vil bygge gasskraftverk

Skagerak Energi vil bygge to gasskraftverk med CO 2- håndtering, men først må gassrøret til Grenland være 100 prosent sikkert.

Skagerak Energi planlegger å bygge gasskraftverk med CO 2-håndtering på Herøya utenfor Porsgrunn og på Slagentangen utenfor Tønsberg.

– Vi har ikke følt behov for å presse NVE til å begynne behandlingen av vår konsesjonssøknad før vi er sikre på at det blir lagt gassrør til Grenland, sier direktør for strategi og forretningsutvikling i Skagerak Energi, Wilhelm Rondeel.





Kraftbehov på Østlandet

Planen var at kraftverket på Herøya skulle starte opp allerede i 2010. Det er nå utsatt, fordi gassrørledningen tidligst vil være på plass i 2012. Kommunikasjonsdirektør i Skagerak Energi Thorleif Leifsen er ikke bekymret for behandlingen av konsesjonssøknaden.

– Det trengs kraft på Østlandet, sier han, og viser til en rapport utarbeidet av Statnett i 2005. Den konkluderte med at det fra 2014 vil være behov for økt krafttilgang i størrelsesorden 1000 megawatt (MW) til Østlandet.

Kraftverket på Herøya skal ha en tilgjengelig effekt på inntil 1000 megawatt (MW), og gi en årlig kraftproduksjon på opptil 8 terrawattimer (TWh) som tilsvarer omtrent det årlige forbruket for 350 000-400 000 norske husholdninger. Total kostnadsramme på gasskraftprosjektet vil bli på mellom fire og seks milliarder kroner. Kostnadene til renseanlegg vil komme i tillegg.





Teknologisk utfordring

Anlegget for CO 2-fangst kan derimot bli en utfordring:

– Da vi startet planleggingen, hadde vi relativt lite peiling på hvordan vi skulle løse CO 2-utfordringen. Nå har det hele blitt mer håndfast, men det har vist seg å være en stor oppgave som mange er nødt til å samle seg om, sier Rondeel, og ler av statsministerens omtale av Mongstadprosjektet som Norges månelanding.

– Hva slag månelanding hadde det blitt hvis amerikanerne hadde vært nødt til å leie raketten? Hva slags norsk utstyrsleverandør ser han for seg, spør Rondeel og viser til at det de siste årene også har skjedd mye i andre land på dette området.

– Det aller viktigste for oss er at det skal være mulig å kjøpe teknologi for CO 2-fangst når vi trenger det.