Filofax-fangen

  • Karriere

Han flerret mobiltelefonen opp med hurtige fingre. Det var en smarttelefon av dyreste sort, med tusenårskalender, utfellbart tastatur og høy nabofaktor.

Jeg skottet bort på dingsen, og så at de elektroniske sidene var nesten svarte av avtaler ført inn med liten pekepenn.

– Digital filofax, vettu. Papir er for gamlinger, sa han. Jeg spurte sjokkert:

– Må du sjekke avtaleboka for å ta en kaffe i kantina med meg?

– Orden i sysakene. Livet er for kort til å sløse med tid, sa han forretningsmessig.

Jeg så på ham. Ingeniørøkonom Andreas Ohm bar økonomens uniform: Grå slim fit-dress, firkantete briller og blanksvarte sko. Nå hadde han plutselig fått noe panisk over seg. Overleppa dirret ørlite, og hendene var såpass urolige at smarttelefonen skalv.

Det rykket i tergemuskelen min. Jeg sa lett:

– Noe galt?

– Noe galt? Ingenting er galt. Jeg skal bare finne den riktige datoen her i kalenderen, sa han en oktav høyere enn tidligere i samtalen.

Dressen strammet over skuldrene hans.

– Har vi problemer?

– Ikke ta den tonen der. Jekk deg ned, knurret han.

Oppgitt gikk jeg etter kaffe. Da jeg kom tilbake noen minutter senere, fant jeg Andreas ved PC-en. Han hadde tusenmetersblikk.

– Hele uka er slettet, hvisket han.

– Uka er slettet? Du mener at kalenderoppføringene er slettet?

– Uka er borte. Hva skal jeg gjøre?

Tre møter senere tappet jeg en dobbel espresso, ment for Andreas, og trippet bort til plassen hans. Han satt i samme stilling som sist. Dressen hans så trang ut.

– Sterk kaffe, gamle bardun, sa jeg og kastet et blikk på dataskjermen hans. Rapporten han jobbet med, var fortsatt oppe på skjermen. Han hadde ikke skrevet ett ord siden sist.

– Jeg føler meg utslettet, sa Andreas Ohm.